GRATIS: Et utvalg vil det skal bli gratis barnehage. Det er et godt forslag. Men regningen bør ikke sendes til middelklassefamilier som i dag mottar barnetrygd.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix /
GRATIS: Et utvalg vil det skal bli gratis barnehage. Det er et godt forslag. Men regningen bør ikke sendes til middelklassefamilier som i dag mottar barnetrygd. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix /Vis mer

Barnehage bør bli gratis uten kutt i barnetrygden

Målretter vi barnetrygden til de fattigste står vi i fare for å kutte den i neste omgang.

Kommentar

Et nytt offentlig utvalg, ledet av professor Anne Lise Ellingsæter, har kommet med en rekke velbegrunnede forslag for å bedre familiepolitikken. Diskusjonen om barnetrygden og prisen på barnehage har forutsigbart nok fått mye omtale.

Utvalgets flertall går inn for å målrette barnetrygden til dem med lavere inntekter og mer enn doble den. Dette vil spare mange milliarder kroner som de foreslår skal brukes til å gjøre barnehage gratis for alle.

Til tross for at forslaget møter motstand på lederplass i de borgerlige avisene i Akersgata, VG og Aftenposten, kan utvalgets forslag bli Høyres politikk om vinden snur i riktig retning på landsmøte til helgen. Det er det verdt å reflektere over.

Høyre kan gå til valg på å gjøre barnehage gratis for alle og fjerne kontantstøtten, også det i tråd med Ellingsæter-utvalgets forslag, om ikke partiledelsen også denne gang griper inn for å smøre samarbeidet med Kristelig Folkeparti. Snakket om valgfrihet og en begrenset stat, er lagt i skuffen. Vi er alle sosialdemokrater.

Noen vil kanskje lure på om det henger på greip ideologisk. Men valgstrategisk er det mindre overraskende. Når nesten like mange kvinner er i arbeidslivet som menn, er det å tilby disse en best mulig avtale lurt om du skal vinne valg. Det er interessant nok den egalitære lønnsfordelingen som gjør gratis barnehage til en velgervinner.

Norske kvinner har takket være deres relative like inntekt, i stor grad de samme interessene. Riktig nok innebærer gratis barnehage til alle en stor overføring av knappe ressurser til velbeslåtte, som i teorien kunne blitt brukt mer effektivt til å f.eks. bekjempe fattigdom. Men de med lave inntekter har ingen grunn til å klage.

Når alle barna går i barnehage som betales over skatteseddelen, er det middelklassen, kanskje til og med de øvre deler av den, som får bestemme kvaliteten. Det er også disse som i all hovedsak finansierer gildet. Spør du meg, er dette blant de flotteste konsekvensene av den universelle velferdsstaten. Omfordelingen skjer på en indirekte måte ved at alle, fattig som rik, får tilgang på de samme tjenestene, til en pris som avgjøres av skatten vi betaler. Yt etter evne, få etter behov, i sosialdemokratisk drakt.

I faglitteraturen kalles dette «omfordelingens paradoks», etter en artikkel med det navnet av Walter Korpi og Joakim Palme. Land med brede ordninger, som går til alle, omfordeler mer enn land med målretta ordninger mot dem med lave inntekter.

Det skyldes også at universelle velferdsordninger får mer støtte i befolkningen, siden de både appellerer til egeninteressen og solidariteten vår. Du finansierer andres barnehage, men du får også barnehage til dine egne barn.

I tillegg sliter universelle ordninger mindre på solidariteten siden det ikke er noen fare for at noen, som ikke «fortjener» ordningen, lurer til seg godet, slik det kan være tilfelle om tjenesten eller støtten kun gis til dem som har en viss inntekt.

Men en skulle tro den samme dynamikken gjaldt for barnetrygden? Hvis universelle ordninger ofte er best, hvorfor vil utvalget, og muligens Høyres landsmøte, gå inn for en målretting av barnetrygden mot dem med lavest inntekt?

Det skyldes nok at utvalget har mindre tro på omfordelingsparadokset når det kommer til barnetrygden enn barnehagen. Selvfølgelig er også barnetrygden omfordelende siden den finansieres over skatteseddelen og har større relativ betydning for dem med lave inntekter. 1000 kroner i måneden betyr mer om du er fattig enn om du er rik. Men det kan virke som om den ikke har den samme folkelige støtten. For hvorfor ellers har ikke politikerne følt det nødvendig å justere den, slik at den holdt tritt med pris- og lønnsutviklingen. Målt i form av kjøpekraft og som andel av inntekt har barnetrygden blitt drastisk redusert i verdi siden den stoppet å bli justert i 1996.

Å ikke oppjustere barnetrygden i tråd med kostnadsnivået, er rett ut av statsviteren Jacob Hackers «lærebok» for politikere som vil undergrave velferdsstaten uten å avsløre at de gjør det. Men det trikset har i så fall fungert hvert år i tjue år nå. Det er derfor grunn til å tro at universalismen i ordningen ikke er en tilstrekkelig forutsetning for at folk vil hegne om ordningen.

Denne årlige undergravingen av barnetrygden, danner utgangspunktet for utvalgets arbeid og påvirker også konklusjonen. Dagens Næringsliv sier det treffende på lederplass: «Tiden for å reformere barnetrygden er nå – mens den fremdeles er noe verd.»

Det er ikke det eneste argumentet som brukes for å målrette barnetrygden. Flertallet i utvalget mener også at det har skjedd en stor utvikling siden sist gang barnetrygden ble vurdert av Longva-utvalget i 1996. Barnetrygden sto på den tiden for en stor andel av inntekten til mange barnefamilier. Nå er det først og fremst småbarnsfamiliene og de med lave inntekter som trenger støtten. Blant dem som trenger støtten aller mest, er det en økende andel innvandrere.

Argumentet om at barnetrygd er en betaling vi som samfunn gir til dem som tar på seg arbeidet med å skape framtidas arbeidskraft og samfunnsborgere, blir tillagt mindre tyngde av utvalgets flertall. Det gjør de klokt i. Det argumentet må vurderes på bakgrunn av den samlede støtten vi gir til foreldrene, ikke for hver enkelt ytelse. Da blir spørsmålet snarere om vi bruker nok penger på barnefamilier.

Og det er nøkkelspørsmålet utvalget ikke har fått ta ordentlig stilling til. I mandatet ble de nemlig bedt om å ikke foreslå endringer som kom til å øke statens utgifter. Utvalget har dermed utelukkende vurdert forflytninger av penger mellom ulike tiltak, og ikke vurdert om vi bør bruke mer av skattebetalernes penger på barnefamiliene.

Hadde de gjort det kunne konklusjonen blitt annerledes. Da kunne de kanskje kommet til den konklusjonen at vi burde bevare både en mer sjenerøs universell barnetrygd og gjøre barnehage gratis. Det er dette mindretallet i utvalget ser ut til å hinte til, og som vi kommer tilbake til.

Flertallet foreslår å kutte grovt i barnetrygden og forbeholde denne til dem med lave inntekter, for så å bruke pengene en sparer på å gi gratis barnehage til alle. Dette vil redusere barnefattigdommen, redusere ulikhetene i befolkningen generelt og innebære en overføring fra familier med eldre barn til familier med unge barn.

Dette har mye for seg, og er i det minste på kort sikt en klar forbedring fra dagens modell. Det vil skape noen økte administrasjonskostnader i organiseringen av barnetrygden, men en vil samtidig spare en del ved å gjøre barnehage gratis for alle.

Det kan innvendes at det å gjøre barnehage gratis for alle er unødvendig, siden det i realiteten vil innebære en skattelette til familier med god råd. I dag får de riktig nok barnetrygd på 1000 kroner i måneden, men om den droppes til fordel for gratis barnehage får de en ekstra subsidie på over 1700 kroner når barna er små. Men siden barnehage er noe vi som samfunn ønsker å stimulere til, er det rimelig å fjerne egenandelen, så kan vi heller innføre flere egenandeler på ting vi ønsker at folk skal spare inn på, som forurensing og unødvendige legebesøk.

Men gratis barnehage er et så åpenbart gode for både individ og samfunn, at en kan spørre seg hvor gunstig det er at en skal kutte i barnetrygden for å finansiere det. Barnehagen er samfunnets investering i våre barn, en investering som vi får igjen når de blir kreative entrepenører, skattebetalere og omsorgsarbeidere. Det er en investering som lønner seg og som sveiser oss sammen.

Å foretrekke både en sjenerøs barnetrygd og gratis barnehge kan virke som en ikke har magemål, at en alltid sier som Ole Brumm, ja takk begge deler. Men det skyldes at det å kutte i barnetrygden ikke kommer uten en kostnad. Når vi forbeholder barnetrygden til dem med lave inntekter oppstår nemlig flere problemer.

For det første står vi i fare for for å innføre en fattigdomsfelle. Fattigdomsfeller er velferdsytelser som forsvinner når de med lave inntekter får høyere inntekt. Slik blir velferdsytelsene en grunn til ikke å jobbe. Økonomene sier det med andre ord: at en målretta barnetrygd øker den marginale skatteraten. Flertallet, som inkluderer den fornuftige Frisch-økonomen Simen Markussen, er selvfølgelig klar over det.

De har derfor foreslått en modell hvor barnetrygden ikke forsvinner i det husstanden kommer over den foreslåtte friinntektsgrensa på henholdsvis 386 000 kroner for enslige og 478 000 kroner for par. Nei, den skal fases ut med 13,5 prosent per krone, noe som gjør at den først forsvinner når et par med ett barn har en inntekt på over 648 000 kroner.

Dette har likevel preg av å være en fattigdomsfelle, om ikke like alvorlig som den kunne vært. Som mindretallet skriver i en kronikk i VG: «For familier med tre barn slutter avtrapningen først ved en familieinntekt på i underkant av én million kroner og den samlede marginalskatten på den ene av foreldrene vil da være på 57,5 prosent.» Det har den ulempen at marginalskatten blir høyere for dem med lavere inntekter enn dem med høye. Det gjør altså skattesystemet mindre progressivt. Beregningene fra SSB antyder også at det vil redusere andelen som arbeider noe.

Flertallet mener imidlertid dette kan rettferdiggjøres siden det er viktigere å redusere barnefattigdommen noe enn å få flere inn i arbeidslivet. Og det kan det selvfølgelig være. I alle fall på kort sikt.

Jeg frykter imidlertid at en slik målretting av barnetrygden vil svekke dens støtte på lang sikt. Ikke fordi universelle ordninger nødvendigvis får flertallets støtte, som vi har sett er ikke det alltid tilfelle, men også fordi en konstruerer en ordning som lett vil få skylden for kvinner og innvandreres manglende arbeidsdeltakelse.

I dag foreslår utvalg etter utvalg å fjerne kontantstøtten, og det med rette, fordi den stimulerer kvinner til å være hjemme. Brochmann I foreslo også å fjerne fattigdomsfeller som holdt innvandrerkvinner hjemme. Et eventuelt Brochmann III vil trolig finne det svært fristende å kutte en barnetrygd som er målrettet mot de med lave inntekter og som dermed holder akkurat denne gruppen vi ønsker å inkludere i arbeidslivet hjemme. Det samme vil partier som holder arbeidslinja høyt, som Arbeiderpartiet og Høyre.

Jeg har derfor større tro på forslaget til mindretallet som også innebærer en betydelig økning av barnetrygden til 20 800 kroner, 2200 kroner mindre enn flertallet, men som fortsatt skal gi den til alle. For å ikke gjøre dette fryktelig dyrt foreslår de å skattlegge barnetrygden, noe som gjør ordningen mer egalitær enn den er i dag.

Siden heller ikke mindretallet fikk lov til å bruke mer penger på barnefamiliene foreslår de å bevare egenbetalingen i barnehagene, men samtidig gi flere med lav inntekt fritak fra å betale egenandel. Men de legger ikke skjul på hva deres primære råd er: Gå for begge deler. Å redusere fattigdom blant barnefamilier og generelt investere i barn og unge, vil ikke koste oss mye. Tar vi regningen over skatteseddelen vil det kreve en økning i skatten på 1-2 prosent. Det har vi råd til.