Barnehage eller hjemmeomsorg?

Barnehageforskningen er et påfallende uryddig forskningsområde, og det foreligger studier som kan underbygge nesten ethvert standpunkt.

Debatten har vært preget av at deltagerne har «slått hverandre i hodet» med forskningsrapporter som kan underbygge alt, fra den reneste propaganda om positive virkninger av barnehager, til romantiske forestillinger om hjemmeomsorgens fortreffelighet.

Det er ikke min oppgave å argumentere for et fastlåst standpunkt vedrørende valg av omsorgsform, men å formidle en forhåpentligvis edruelig konklusjon på det store antallet undersøkelser på dette området. Siden de minste barna er viet størst oppmerksomhet både i forskning og den offentlige debatten, er denne kronikken avgrenset til å gjelde barn under tre år. Det finnes dessverre ingen norske undersøkelser for dette alderstrinnet som tilfredsstiller vanlige krav til forskning. Man er derfor henvist til fortrinnsvis å bygge på amerikanske studier. Det er selvfølgelig ikke uproblematisk å generalisere disse resultatene til norske forhold.

I praksis er det vanskelig å sammenligne betydningen av hjemmeomsorg med effekten av barnehager. Både kvaliteten på hjemmeomsorgen og det pedagogiske opplegget/omsorgen i barnehager vil variere. Dessuten kan kvaliteten på foreldrenes omsorg ha betydning for hvilket utbytte barn har av barnehagen.

I sin bok Barnets verd og barnehagens verdier trekker Anne Inger Borge (1998) en svært bastant konklusjon om at barn i alderen 0- 2 år ikke tar skade av å gå i barnehage. Undertegnede har tilgang til hovedkildene som ligger til grunn for hennes konklusjon (Lamb i Handbook of child psychology 1998 og NICHD-studien fra USA). Selv om Borges synspunkt ikke avviker fra hovedkonklusjonen i disse rapportene, står vi typisk nok overfor problemet med inkonsistens i forskningsresultater. En samlet vurdering av den forskning som foreligger, tilsier at det er en betydelig risiko for at opphold i barnehage kan forstyrre den følelsesmessige binding til foreldrene for barn som er under ett år gamle. Dette er særlig tilfellet dersom kvaliteten på omsorgen utenfor hjemmet er av dårlig kvalitet (f.eks. mange barn pr. voksen), og hvis familien lever under et høyt nivå av livsstress (se Fox og Feins bok Infant day care: The current debate 1990 og Hausfather m.fl. i Journal of Child Psychology and Psychiatry 1997). Det er derfor forskningsmessig støtte for å praktisere dagens permisjonsordning for småbarnsforeldre. Opplysninger innhentet fra Statistisk sentralbyrå viser at det likevel er om lag 700 barn under ett år i heldagsbarnehager. Siden et betydelig antall av disse sannsynligvis kommer fra «risikofamilier» (f.eks. familier med rusproblemer), kan man ikke uten videre trekke den konklusjon at anbringelse i barnehage er en dårlig løsning.

Når det gjelder sosial fungering (f.eks. trygghet, aggresjon, evne til å leke med andre) er resultatene for barn i alderen ett til tre år sprikende (se Lambs artikkel). Enkelte studier viser at barn i barnehage har noe bedre sosiale ferdigheter enn hjemmebarn. Dette er særlig tilfellet for barn som i utgangspunktet er sjenerte og tilbaketrukne. På den annen side viser enkelte undersøkelser at barnehagebarn er mer aggressive enn hjemmebarn. En samlet vurdering av denne forskningen er likevel at det ikke er dokumentert betydningsfulle forskjeller i sosial fungering mellom gruppene.

Få studier viser at barnehager har noen negativ betydning for den intellektuelle utvikling. Flere undersøkelser tyder derimot på at barnehagebarn har noe bedre skoleprestasjoner enn hjemmebarn. Den mest kjente rapporten er en svensk undersøkelse som entydig konkluderer med at jo tidligere barn begynner i barnehage, desto bedre klarer de seg på skolen (Andersson i Child Development 1992). Faktisk antas oppstart før ettårsalderen å være det mest gunstige! Undersøkelsen er beheftet med alvorlige metodologiske problemer.

Gruppeforskjellene er små, og det var en overrepresentasjon av akademikere og enforeldre-familier i den gruppen som benyttet seg av barnehage før ettårsalderen. Effekten som ble funnet kan i virkeligheten skyldes foreldrenes holdninger til omsorg utenfor hjemmet. Hvis de foreldrene som sendte barna tidlig i barnehage, også hadde en annen omsorgspraksis enn de andre familiene, kan effekten like gjerne skyldes foreldrenes omsorg. Heller ikke for intellektuell utvikling kan det sies å være dokumentert betydningsfulle forskjeller.

Den manglende forskjellen i psykologisk utvikling mellom barnehagebarn og hjemmebarn innebærer at for de aller fleste familier vil valg av omsorgsform ikke ha noen avgjørende betydning for barnas utvikling. I klar tekst betyr dette at hver familie kan velge den løsningen som passer best. Denne konklusjonen er ikke gyldig for såkalte «risikofamilier» med dårlig kvalitet på hjemmeomsorgen. For slike familier foreligger det en omfattende og entydig dokumentasjon på at barn kommer fordelaktig ut av en tidlig start i barnehage (se Lambs artikkel).

Mange foreldre står overfor en konflikt mellom holdninger og praksis fordi de benytter seg av et barnehagetilbud, samtidig som de er overbevist om at de heller burde ha vært hjemme sammen med barnet. Den daglige bekymringen som dette medfører, kan lett påvirke foreldrenes omsorgsevne på en uheldig måte.

Hjemmearbeidende foreldre som har latt seg «presse» inn i denne rollen (f.eks. forventninger fra familie og andre), er sannsynligvis ikke så gode omsorgspersoner som de kunne ha vært dersom de trivdes bedre. Disse preges også av en konflikt mellom holdninger og praksis der de i enkelte tilfeller like gjerne kunne ha valgt et barnehagetilbud.

Men hvis foreldrene tar fatt på hjemmeomsorgen med liv og lyst, kan det stilles spørsmålstegn ved om offentlige eller private omsorgstilbud kan konkurrere med foreldrenes innsats på hjemmefronten. Likevel finnes det en betydelig dokumentasjon på at foreldrenes trivsel i sin egen rolle, enten de er ute- eller hjemmearbeidende, sannsynligvis har betydning for barnas utvikling, og at foreldre som trives, som oftest har en høy omsorgskvalitet. Dette er i seg selv et argument for at det neppe er faglig forsvarlig å fremsette dogmatiske holdninger til hva som er det beste omsorgsalternativet for barn.

Slutningen om at det ikke er store forskjeller i psykologisk utvikling mellom barn i barnehage og hjemmebarn, er en statistisk konklusjon. Bak statistikken skjuler det seg individuelle forskjeller. Selv om det gjennomgående er rapportert om få negative effekter av barnehager, finnes det utvilsomt barn som rett og slett ikke trives der. I slike tilfeller er det selvsagt ikke tilrådelig å benytte barnehage. Og tilsvarende, selv om det ikke på noen måte er grunn til å bekymre seg for barn som får vanlig hjemmeomsorg, gir enkelte barn uttrykk for at de «kjeder» seg hjemme. Slike individuelle forskjeller er en påminnelse om at man skal være tilbakeholden med å slå i bordet med forskningsresultater dersom man skal gi råd til bestemte familier om hva slags omsorgstilbud de bør velge.

Selv om det ikke kan sies å være dokumentert at barn som har passert ettårsalderen tar skade av å gå i barnehage, er det en entydig dokumentasjon på at hyppig skifte av omsorgspersoner kan være uheldig (se Fox' og Feins bok). Man bør derfor være på vakt dersom barnehagen har en uvanlig stor gjennomtrekk i personalet.

Årsaken til at valg av omsorgsform i de fleste tilfeller ikke har noen avgjørende betydning, er trolig at det heldigvis fortsatt er foreldrene som har størst betydning for barnas utvikling. Akkurat denne konklusjonen burde ikke være egnet til å forarge noen !