Barnehagen - en del av utdanningssystemet

Debatten om kontantstøtte har sveipet over landet det siste året. Støynivået har imidlertid stilnet noe etter hvert som ordningen har etablert seg.

Men hvilke holdninger til barn og barnehager spres gjennom politikernes varme omfavnelser av kontantstøtten og tilsvarende mangel på satsing på barnehagesektoren? Sammen med en dårlig skjult moralisme får vi stadig følelsen av at barn egentlig lider fordi deres mødre velger å være yrkesaktive.

Dette forteller ikke bare om en foreldet holdning til kvinners yrkesdeltakelse, men også om en holdning som reduserer barnehager til et oppholdssted for barn der de har tilsyn mens foreldrene er på jobb. Og dette tilsynet kunne visst like gjerne vært utført av en tilfeldig dagmamma eller en ung praktikant.

For oss som kjenner barnehager fra innsiden, er beskrivelsene fremmede og ikke så rent lite provoserende. Barnehagen er ikke til for de voksnes behov for barnepass mens de selv er på jobb. Barnehagen er bygd opp rundt barnas behov for utvikling, omsorg, trygghet og sosial læring.

Førskolelærerne ser disse behovene og vet samtidig hva som må til for å gi barna best mulig stimulering. Førskolelærere har kunnskap om barns utvikling, de vet hvordan unger fungerer i grupper. De ser når et barn trenger ekstra oppmerksomhet. Og de ser nødvendigheten av godt samarbeid, både med andre voksne og med foreldrene.

At barnehagene samtidig gjør det mulig for foreldre å befinne seg på jobb på dagtid, er ikke hovedsaken. Barnehagen er en del av utdanningssystemet, og er til for å gi barn kompetanse til å mestre livet, samtidig som de får utfolde seg og utvikle seg gjennom lek, fantasi og sprudlende livsglede.

Førsteamanuensis Ivar Frønes ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo påpeker at politikere henger etter i synet på barnehagen, og at debatten om kontantstøtte bare har blitt en kvinne- og tilsynsdebatt, ikke en barne- og samfunnsdebatt. Det er et faktum at få norske politikere har gått i barnehage, og at mange av dem heller ikke har hatt egne barn i barnehage. I 1970 gikk to prosent av barna i barnehage. Frønes påpeker sammenhengen mellom politikeres egen barndom og deres beslutninger.

De som leder an i samfunnsdebatten har selv vokst opp i 50- og 60-årenes husmorsamfunn. Barnehagen har ikke vært en del av nordmenns oppvekst. Derfor klarer ikke dagens politikere å si at barnehagen tilhører utdanningssystemet, og ikke er til for foreldres behov, sier Frønes i Norsk Skoleblad (32/998).

Hvis dagens politikere hadde gått i barnehage, hadde de kanskje hatt de samme minnene som de svenske 17-åringene som deltok i en undersøkelse gjennomført ved den svenske lærerhøgskolen. Ungdommene ble intervjuet om sine opplevelser fra årene i barnehage. De hadde gjennomgående positive minner. De husket gode venner og lek, og de husket voksne som hadde tid, og som gav dem positiv oppmerksomhet. I barnehagen hadde de lært å løse konflikter, og de hadde blitt verbalt sterke. Undersøkelsen viser også at jo tidligere barna startet i barnehagen, jo bedre klarte de seg på skolen.

Når Valgerd Svarstad Haugland forteller om de flinke og flotte praktikantene hun hadde da hennes egne barn var små, beskriver hun en situasjon som er lite aktuell for dagens småbarnsforeldre. En undersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå i høst, konkluderte med at foreldre i arbeid først og fremst ønsker barnehageplass for sine barn, og at de ser på muligheten for å skaffe en god dagmamma som ganske dårlig.

Førskolelærerne møter i det daglige svært fornøyde foreldre. I en undersøkelse Norsk Lærerlag gjennomførte sist vinter, forteller førskolelærere at de får god tilbakemelding på arbeidet som barnehagene gjør med å følge opp det enkelte barn. Men de samme førskolelærerne uttrykker stor frustrasjon over at politikere og myndigheter ikke verdsetter jobben de gjør på samme måten som foreldrene.

Det offentlige stiller krav til barnehager. Barnehagens styrer og avdelingsledere skal være utdannet som førskolelærere, og alle ansatte må levere politiattest. Ved gang på gang å sidestille tilsyn fra unge praktikanter med en plass i barnehage, svekker barneministeren behovet for å følge opp de kravene som stilles til barnehager. Tidens debatt poengterer gang på gang at de minste barna har andre behov enn fire- og femåringer. Men er en dagmamma, som ikke er underlagt noen kontroll eller krav, en god nok løsning for disse barna?

Når man kjenner så mange av barnehagens fortrinn, og man stadig har fått disse dokumentert gjennom forskning, burde det tilsi at politikere varmt anbefalte barnehager som den beste løsningen for små barn, sammen med foreldrene. I stedet belønnes de foreldrene som takker nei til et pedagogisk kvalitetssikret tilbud, og som leverer barnet sitt hjemme hos en dagmamma. For mange er heller ikke dagmamma et valg, men den eneste løsningen, fordi barnehageplasser er umulig å oppdrive.

Foreldrene ser barnehagens betydning for barna: I en undersøkelse ble foreldre spurt om hvilket omsorgstilbud som er det beste. 90 prosent av foreldre som selv hadde barn i barnehage, svarte at barnehagen er best i forhold til å skaffe seg venner, fysisk mestring, evne til sosial omgang med barn og voksne, lek og moro og videre læring og skolegang. Både foreldre til små og større barnehagebarn var enige om dette.

Det kan derfor se ut som om de som har erfaring med barnehager, ser hvilke fordeler barnehagen med sitt kvalifiserte personale har. Disse foreldrene ser også at barnehagen kan gi barna deres noe i tillegg til det hva de selv kan gi: Et pedagogisk tilrettelagt supplement til de impulsene og den omsorgen barnet får hjemmefra.

Dersom man er opptatt av barnehagen som en del av utdanningssystemet, burde man også være bekymret for at den pedagogiske kompetansen svekkes for hver førskolelærer som forlater yrket. De politikerne som har laget en pedagogisk krevende og nødvendig rammeplan for barnehagene, burde også bekymre seg over at de som har skaffet seg kompetanse for å arbeide i barnehager til beste for kommende generasjoner, slett ikke føler seg verdsatt.

Hovedargumentene som skal forsvare kontantstøtten, er rettferdighet og valgfrihet for småbarnsforeldre. Ser man på prinsippene rettferdighet og valgfrihet uten kontantstøttebriller på, må man være villig til å se at valgfriheten også må gjelde valg av barnehager. Skal rettferdighet oppnås, må det være barnehageplass til de som ønsker det, til en pris som er mulig å betale. Skal småbarnsforeldre ha rett til kontantstøtte, må de også ha rett til barnehageplass. Så lenge kommunale barnehager ikke er en del av det lovpålagte velferdstilbudet i kommunene, vil barnehagene møte kutt, salderinger og trusler om nedlegging hver gang kommuneøkonomien skal strammes inn.

Når departementet nå skal utarbeide en ny stortingsmelding om barnehager, trenger vi en offentlig debatt om hva barnehager skal være. Det er ti år siden sist Stortinget diskuterte barnehager, og den gang dreide debatten seg om kvantitet, ikke kvalitet.

Gjennom Rammeplan for barnehager er det lagt opp til at man ønsker kvalitet på barnehagens innhold og at barnehagen skal være en del av utdanningssystemet. Derfor må synet på barnehagen som en ren tilsynsordning endres. Barnehagen er den beste starten på utdanningsløpet for våre barn, det er dokumentert mange nok ganger til at vi kan forvente at politikerne anbefaler barnehager og legger til rette for at barnehage skal være et reelt valg for alle som ønsker det.

Først med en lovpålagt barnehagerett kan vi snakke om rettferdighet og reell valgfrihet for foreldre.