Barnehagen

- Et sted for politisk korrekt og konform oppdragelse i stedet for mangfold og individualisme?

Det mangler ikke på politiske krefter som en gang har ment at barn bør skilles fra sine foreldre for å sosialiseres i det klasseløse samfunnet til beste for fellesskapet og samfunnsutviklingen. Stalin skal ha uttalt at ’Sovjet-mennesket er et tannhjul’. Menneskets ukrenkelige egenverdi var med andre ord redusert til et verktøy for å oppnå samfunnsgevinst og politiske mål. Dette er tanker de fleste land har lagt bak seg i dette århundret.

Jeg mistenker ingen for å begrunne dagens tverrpolitiske mål om full barnehagedekning med slike autoritære tanker. Spørsmålet er om vi i tilstrekkelig grad har reflektert over hva som skjer når nesten alle barn går i offentlige barnehager. Hos Stalin og Mao var det eksplisitt mål å fjerne familiens ansvar for egne barn; kan vi risikere at en utilsiktet konsekvens av en tilsiktet politikk blir en gradvis utarming av foreldreansvaret? Økonomiske incentiver gjør det allerede i dag i praksis vanskelig for de fleste å velge noe annet enn offentlig finansierte og pedagogisk godkjente barnehager. Det svekker familienes reelle frihet til å velge andre løsninger for egne barn. Er vi på vei mot et samfunn der det offentlige i stor grad overtar foreldrenes ansvar for oppvekst og dannelse?

Statens favorisering av barnehagene vil etter alle solemerker forsterkes i årene som kommer. Maksprisen kan være første skritt mot gratis barnehager finansiert over skatteseddelen. Det innebærer en subsidiering av hvert barn med omlag 90 000 kroner i året. Det er gode samfunnsøkonomiske grunner til å gjøre det på denne måten. Foreldrene står fritt til å gjøre nytte av sin arbeidsevne i og for samfunnet. Det er et ubetinget gode at vi har en samfunnsstruktur som gir alle mennesker like muligheter til å delta i arbeidsmarkedet, uavhengig av hvilket kjønn man har eller hvor mange barn man har. Den urovekkende tendensen er at foreldrenes medbestemmelse, valgfrihet og ansvar for egne barns oppvekst og dannelse er i ferd med å overføres til et offentlig omsorgsmonopol uten at det reiser noen form for debatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er opplest og vedtatt at full barnehagedekning i politisk regi er positivt for barn så vel som voksne og storsamfunnet forøvrig. Men det innebærer en fare for at barn oppdras i omgivelser som i ekstrem grad blir formet av politisk korrekte holdninger til oppdragelse, kjønnsroller og lek- og læringsfremmende aktiviteter. Enkelte barnehager har for eksempel begrenset barns muligheter til å bedrive alminnelig lek utendørs på grunn av sikkerhetsbestemmelser. Konformiteten overtar for den enkeltes frie utfoldelse og omsorgspersonenes situasjonsbestemte skjønn, og bidrar samtidig til å strupe mangfoldet omsorgstilbudene i mellom.

Full barnehagedekning bør ikke være et politisk mål, men noe som eventuelt oppstår fordi foreldrene selv bedømmer at akkurat den omsorgsformen er best egnet for egne barn. Hvis vi skal gi foreldrene ansvaret tilbake, krever det at vi løser opp incentivstrukturene som fratar foreldrene reell valgfrihet og medbestemmelse.

Dette er ikke et reaksjonært forsvar for 1950-tallets familiestruktur. Tvert om. Det finnes en rekke andre omsorgsformer som ikke innebærer mor med skaut bak et kjøkkenbord. Men disse blomstrer i liten grad i Norge, fordi vi i dag nærmer oss en situasjon der femtitallets tvangstrøye er byttet ut med en annen, om enn mer samfunnsøkonomisk gunstig, tvangstrøye, som i praksis undergraver og uthuler familienes rett og plikt til å forvalte sitt familieansvar slik de føler det best for seg og sine.

Finnes det alternativer? Jeg tror at vi kan gi et bedre tilbud til barnefamiliene ved å fjerne de indirekte subsidier og den statlige favorisering av barnehager, og tillate at barnehager og andre omsorgsformer tilbyr det innholdet foreldrene måtte etterspørre for sine barn. Det vil føre til et mer mangfoldig tilbud og et tilbud som i større grad er tilpasset den enkelte families ønsker og behov.

Hvis man synliggjør kostnadene, vil barnehager bli svært dyre og utilgjengelige for folk flest, med mindre foreldrenes økonomiske handlekraft blir tilsvarende større. FrPs «supertrygd»-modell, som ble lansert under valgkampen i fjor, innebærer å overføre subsidiene som i dag benyttes til barnehager, direkte til foreldrene, for deretter å la dem velge. Det er en dårlig modell, fordi det vil medføre at langt færre vil delta i arbeidslivet. Istedenfor å benytte kontantstøtteprinsippet til det ekstreme, slik FrP i realiteten gjør, er det fullt mulig å øke foreldrenes handlingsrom gjennom skattelettelser tilsvarende kostnaden av en barnehageplass. Har man flere barn, må skattelettelsen øke proporsjonalt.

Barnas beste skal ligge i foreldrenes hender, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: SXC.com
Barnas beste skal ligge i foreldrenes hender, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: SXC.com Vis mer

En skattelettelse tilsvarende kostnaden av en barnehageplass gir reell frihet i valg av omsorgsløsning. Familier med flere barn eller lave inntekter vil oppleve at de ikke tjener nok til å nyttiggjøre en slik skattelette. Forutsatt at de står i arbeid, må de dermed kompenseres på andre måter, gjennom en blanding av skattelette og kontantstøtte. Dette forutsetter selvsagt at de som av en eller annen grunn ikke kan stå i arbeid, kan velge å passe sine egne barn eller bli kompensert i form av gratis omsorgsløsning etter eget valg.

Det finnes sikkert innvendinger mot en slik modell. Detaljene må utredes mer; andre gode forslag er velkomne. Men debatten om hvor stor rolle det offentlige bør ha i barneoppdragelsen, og hvilke alternativer som finnes, må begynne nå.

Altomfattende offentlige tjenester kan bære i seg positive elementer, og kan fri mennesker fra bekymringer. Full barnehagedekning kan gi foreldre frihet til å forfølge sine egne karrierer. Men det kan også fri dem fra både frihet og ansvar og nødvendige bekymringer for egne barn. Det gjør det ekstra viktig å tenke gjennom på nytt hvordan foreldre kan sikres reell frihet også fra Staten i barneoppdragelsen. Barnas beste skal ligge i foreldrenes hender.

Barnehagen