Barnelovens fatalisme

«At uenighet foreligger i utgangspunktet, betyr slett ikke at et samarbeid er umulig etter en domsavsigelse.»

Universitetslektor Tove Pettersen skriver i sin kronikk «Barnets beste og likestilling» i Dagbladet 28. januar at i barnefordelingssaker må «hensynet til barnets beste gå foran både konservative kjønnsrollemønstre og radikale likestillingsideer». Hun skriver videre at det «er ingen nødvendig sammenheng mellom delt omsorg og barnets beste». Alt dette har hun helt rett i. De fleste av oss er nok enige om at hensynet til barnet må gå foran likestillingshensyn. Men Pettersen gjør en alvorlig feil når hun skal trekke den juridiske konsekvensen av dette prinsippet. Samtidig avslører hun en grunnleggende svakhet ved den gjeldende barneloven. Ifølge Pettersen må konsekvensen bli at domstolen ikke bør ha «anledning til å idømme delt omsorg når foreldrene ikke er enige om dette». Dette er også poenget i barnelovens paragraf 35 a: «Er foreldra usamde, må retten eller fylkesmannen avgjere at barnet skal ha ein fast bustad.» I dette påbudet ligger det implisitt et forbud mot å idømme delt bosted dersom en av foreldrene ikke vil ha det slik. Det gjelder både for skilte foreldre og de som ikke har vært gift. (Delt bosted innebærer at foreldrene også tar viktige beslutninger om barnet i fellesskap, for eksempel om eventuell flytting.) Dette er en svært betenkelig innskrenkning av domstolens handlemulighet.

Det man har gjort i barneloven, er faktisk å begrense domstolens mulighet til å handle ut fra prinsippet om at barnets beste alltid skal settes først. Ved å forby et bestemt handlingsalternativ (nemlig pålegg om delt bosted), har man stilt tvil ved domstolens skjønn i enkeltsaker. Dette er en grunnleggende svakhet ved barneloven. Enda mer betenkelig blir det når man oppdager begrunnelsen. Loven begrunnes nemlig ut fra et fatalistisk syn på muligheten for foreldresamarbeid i tilfeller hvor det foreligger uenighet. Denne alvorlige feilen finner vi også i Tove Pettersens argumentasjon.

I Odelstingsproposisjon nr. 56 (1996- 97) fra Barne- og familiedepartementet argumenteres det på side 59 slik for loven: «Dersom foreldrene ikke engang kan enes om at barnet skal bo hos dem begge, er forutsetningene for at delt bosted skal kunne fungere som den beste løsningen for barnet, neppe til stede.» Og siden forutsetningen ifølge departementet «neppe» er til stede, forbyr man like godt domstolen å bruke denne handlemuligheten en gang for alle. Resonnementet kommer klarere frem i Pettersens kronikk: «Delt omsorg krever at foreldrene er enige om hva som er til barnets beste, og når saken har havnet i retten, viser dette nettopp at foreldrene ikke kan samarbeide.» Men dette er feil. At uenighet foreligger i utgangspunktet, betyr slett ikke at et samarbeid er umulig etter en domsavsigelse. Mange erfaringer motbeviser et slikt bastant og fatalistisk syn på muligheten for samarbeid.

For det første er det uholdbart å påstå at uenige foreldrene ikke «kan» samarbeide. Samarbeide må foreldrene gjøre uansett, på den ene eller andre måten. I rettstvister skal domstolen pålegge dem en bestemt samarbeidsform. Det er ikke nødvendigvis verre å bli pålagt samarbeidsformen «delt bosted» enn en annen samarbeidsform. Det er heller ikke nødvendigvis slik at en annen samarbeidsform er lettere å bære for barnet. Ingen har kompetanse til å avgjøre dette spørsmålet en gang for alle. Verken departementet, eksperter eller universitetslektor Tove Pettersen har en slik allvitende kompetanse.

Man kan ikke avskrive muligheten for et velfungerende samarbeid etter en rettssak. Man kan ikke utelukke at det noen ganger kan være den beste løsningen å idømme delt bosted, til tross for at en av foreldrene er uenig. Det kan det for eksempel være i tilfeller hvor en alternativ dom innebærer stor sannsynlighet for at barnet flyttes langt vekk fra den ene forelderen.

For det andre er det feil å påstå at delt omsorg alltid «krever» enighet i utgangspunktet. Uenighet om rammebetingelsene for et samarbeid betyr ikke at man ikke kan samarbeide etter at rammene er fastlagte. Erfaringer fra alle deler av samfunnslivet viser at samarbeid er mulig, tross forutgående uenighet. Om for eksempel arbeidsgiver og arbeidstaker er uenige om rammebetingelsene for arbeidsforholdet, betyr ikke dette at de ikke kan samarbeide etter en dom som pålegger et kompromiss. Uenighet om rammebetingelser og samarbeid innenfor rammebetingelser er to forskjellige ting.

Det gjelder også i barnefordelingssaker, selv om samarbeidet kan forløpe tungt i starten. Retten fastlegger rammebetingelsene for det videre samarbeidet om omsorgen. Og det er faktisk helt vanlig at skilte foreldre samarbeider i tråd med rettens dom, selv om de kan være dypt uenige i dommens utfall. Dette er i seg selv et argument mot påstanden om at et omsorgssamarbeid nødvendigvis «krever» enighet i utgangspunktet. Ingen kan på forhånd avgjøre at det er vanskeligere å samarbeide om et «delt bosted»-alternativ enn for eksempel et «helgepappa»-alternativ. Det må retten vurdere i hvert enkelt tilfelle.

Pettersen påstår det er «uansvarlig» å idømme delt omsorg når foreldrene er så uenige at saken havner for retten. Nei, det er ikke nødvendigvis uansvarlig å idømme en slik samarbeidsform, bare fordi den ene parten er uenig. Noen ganger, for eksempel når irrasjonelle, selviske eller smålige motiver er inne i bildet, kan det være ansvarlig av domstolen å skjære gjennom og pålegge foreldrene å dele omsorgen. Verken Tove Pettersen eller andre kan avskrive slike tilfeller en gang for alle. Hvis en domstol ut fra beste skjønn mener at delt bosted (og altså delt beslutningsrett) er det beste for et barn, skal foreldrene bruke dette som utgangspunkt for sitt videre samarbeid.

Alminnelig erfaring tilsier at jo mer rettferdig og klok en dom er, jo mer vil den bidra til å dempe konfliktnivået, og jo bedre vil samarbeidet bli på sikt. Domstolen bør derfor få fullmakt til å handle mest mulig klokt og rettferdig i hvert enkelt tilfelle.

Domstolens handlemuligheter er unødig begrenset i dagens barnelov. Dette gjør at loven motarbeider sitt eget prinsipp om å sette hensynet til barnet først. Den motarbeider også prinsippet om at barnets mening skal tillegges vekt. Barneloven er nemlig utformet slik at disse prinsippene må fravikes i visse tilfeller. De må fravikes i tilfeller hvor den ene forelderen motsetter seg delt bosted, til tross for at denne løsningen foretrekkes av både retten, barnet selv og den andre forelderen. Og for den saks skyld også familie, slekt og venner på begge sider. For som vi husker: «Er foreldra usamde, må retten eller fylkesmannen avgjere at barnet skal ha ein fast bustad.» I praksis innebærer dette at loven gir kverulantiske foreldre altfor lett spill.

Konklusjon: Når Stortinget en gang skal revidere dagens barnelov, bør man gi domstolen anledning til å bruke begge handlemuligheter, både pålegg om ett fast bosted og pålegg om delt bosted, også i tilfeller hvor den ene forelderen er uenig. Dette bør man gjøre ut fra det ufravikelige prinsippet om at hensynet til barnet skal settes først, og ut fra tanken om at samarbeid kan være mulig tross uenighet. Man bør også vurdere ordninger som sikrer muligheten for å revidere en domsavsigelse etter en tid. Dette bør man gjøre ut fra tanken om at barnets behov endres i løpet av oppveksten.