Barnemakt mot år 2000

Mens den første maktutredningen ble utført i 1970-årene, skjedde det enorme endringer blant kvinner i Norge, som forskerne ikke greide å fange opp. I mars 1998 ble det nedsatt en ny forskergruppe, ledet av professor Øyvind Østerud, som i fem år skal studere makt og demokrati i Norge. Denne gangen er to kvinner kommet med i forskergruppen, og kjønnsmakt er satt ettertrykkelig på dagsordenen. Dette er flott.

Samtidig er det et spørsmål om det ikke nå skjer spennende ting både i det norske samfunnet og i samfunns- og kulturforskningen som den nye forskergruppen så langt ikke har sett. Mitt svar er ja, og det er flere tendenser som kan diskuteres. Her har jeg lyst til å fremheve en hel konstellasjon av temaer som kan samles under overskriften «barnemakt». Denne overskriften omfatter både barns makt, makt over barn, barns deltakelse i demokratiets institusjoner og betydningen av moderne forestillinger om barndom for politisk teori. Gitt de betydninger barndommen vanligvis tillegges, utgjør barndommens erfaringer helt grunnleggende ressurser for den enkeltes skaping av seg selv som individ. Den som har makt over andre menneskers barndom, har stor makt over deres selvforståelse og samfunnssyn.

De senere årene har det skjedd store endringer i norske barns liv. Teknologi og medier spiller en større rolle. Dagene på skolen er blitt lengre. Ifølge Rune Slagstad vektlegger de nye skolereformene ikke demokratisk deltakelse som et mål for skolen. Reklame og markedsføring er aggressivt innrettet mot barn og unge. Mødrene er yrkesarbeidende, antallet skilsmisser er høyt, og det er ofte liten sosial kontakt i nærmiljøet, samtidig som det kan se ut som den sosiale kontakten med nære slektninger er stor. Barnevernet griper inn i «privatlivets fred» for å bidra til «barns beste». Barn er i massemedias søkelys, både som ofre for pornografi og pedofili og i økende grad som barnemordere og barneranere. Disse forholdene har ført til en god del politisk oppmerksomhet, noe som blant annet kommer til uttrykk i forslaget om en barnas verdikommisjon.

I endringene av barns oppvekstforhold ligger det på samme tid både former for innsnevring og former for utvidelse av barns handlingsrom. Mange godt voksne legger mest merke til innsnevringene, og hevder at selve barndommen er truet, den moderne barndommen som en periode av livet preget av lykke, trygghet og fri lek med jevnaldrende. Balansen mellom barndommen som kompleks forestilling, samfunnsmessige strukturer og levet erfaring, er forrykket. Samtidig har Norge engasjert seg i å eksportere den moderne forestillingen om barndom til de deler av verden der barns arbeid fremdeles er mer vanlig.

I denne situasjonen blir det spesielt interessant å spørre hvordan makt og demokrati i Norge ser ut fra synsvinkelen til de barna som bor her, og hvordan barndommen ser ut med utgangspunkt i demokratiteori. Hvis disse spørsmålene virker spesielt upassende, er det et eksempel på moderne hegemoniske forestillinger som plasserer barn i utkanten av samfunnet, nærmest naturen. I den nye makturedningens forskningsplan er barn underforstått til stede som gjenstand for «sosialisering», men ikke som handlende mennesker. I motsetning til dette tydeliggjør overskriften «barnemakt» marginalisering som et sentralt begrep i makt- og demokratisammenheng. Ikke marginalitet i og for seg, men de meningsskapende prosessene som gjør at noe blir sentralt og noe annet (i dette tilfellet barndommen) blir marginalt.

I stedet for å godta marginaliseringen av barndommen som selvfølgelig, slik maktutredernes forskningsplan gjør det, kan barn og barndom plasseres sentralt i samfunnsforståelsen. Nyere forskning om barn legger vekt på barn som aktører, barns egne perspektiver og leken som samværs- og læringsform. Den har blant annet vist den makt, eller i hvert fall motstand mot maktutøvelse, som barn utøver når de omtolker voksnes budskap og opparbeider særegne kompetanser. Barneforskningen har isolert sett begrenset interesse i makt- og demokratisammenheng, samtidig som den er en helt avgjørende forutsetning for at det nå kan være mulig å skape et spennende forskningsfelt ved å foreta noen nye og viktige koblinger på tvers.

I mandatet for makt- og demokratiutredningen har Stortinget bedt forskergruppen om å undersøke forholdet mellom enkeltmenneskers medvirkning og de sentrale styringsorganene: Et helt avgjørende spørsmål blir da hvem dette enkeltmennesket er. Er de politiske teorienes menneskebilde underforstått bygget på en begrepsmessig kontrast mellom barn og voksne? Hva skjer når forestillingen om den moderne barndommen knaker i sammenføyningene? Fører dette til at dens underforståtte motsetning, nemlig forestillingen om det voksne rasjonelle og autonome individet, også mister sin kraft? Kan det demokratiske mennesket være en pike eller gutt?

Bildet av det myndige og autonome menneske er et menneske frikoblet fra sosiale bånd, noe som skjuler hvor livsviktig andre mennesker er for den enkeltes politiske meningsdannelse. Hvis vi setter barnet i sentrum for politisk teori, kan det fremkomme et noe annet menneskebilde. Barnet er mer preget av sårbarhet og avhengighet av andre mennesker enn voksne, og kan dermed symbolisere en ny balanse mellom selvstendighet og sosiale fellesskap.

De politiske teoriene forutsetter også at mennesket er rasjonelt , mens barneforskningen har lært oss at piker og gutter er kjennetegnet ved fantasi og lek som lærings- og erkjennelsesform. Mer vekt på fantasi i de politiske teoriene kan bidra til å redusere ensidigheten i bildet av det rasjonelle mennesket. Rasjonalitet må med andre ord pares med visjonær tenkning.

Samtidig er barns lek et komplisert fenomen. Leken kan ifølge Eli Åm både ta form av altoppslukende og selvforglemmende fellesskapslek og av et aggressivt maktspill mellom ungene. Barnekulturforskere har hittil hatt en tendens til å legge vekt på fellesskap og barnekultur. I makt- og demokratisammenheng ville det også være interessant å drøfte kampen og maktspillet.

De abstrakte spørsmålene ovenfor har sitt konkrete og praktiske grunnlag i en helt ny interesse de senere årene for barns deltakelse og barns stemmerett. Barn som medborgere er et nytt og viktig tema som kan sees i sammenheng med FNs konvensjon om barns rettigheter fra 1989, ratifisert av Norge i 1990. Konvensjonen er bygget opp omkring de tre P-er: Provision (forsørgelse), Protection (beskyttelse), Participation (deltakelse).

I Norge har den økende vekten på deltakelse ført til flere statlige og halvstatlige prosjekter og forsøk. Dessuten har flere, deriblant Kristin Clemet, argumentert for at barn selv skal få stemmerett. I hennes forslag skal stemmeretten forvaltes av foreldrene til barna blir syv år. Stein Ringen har tatt til orde for at alle mødre skal få en ekstra stemme på vegne av sine barn. AUF har nylig foreslått at stemmerettsalderen skal senkes til 16 år.

Fra én synsvinkel sett, kan vekten på barns deltakelse og forslagene om en eller annen form for utvidet stemmerett betraktes som siste ledd i en progressiv demokratisk frigjøring, fra å inkludere bøndene, til arbeiderne, til kvinnene og nå altså barna. Fra andre synsvinkler kan en spørre om dette innebærer voksnes ansvarsfraskrivelse og en abdikasjon fra voksenrollen, eller kanskje en snedig manøver for å få oppmerksomheten vekk fra allehånde demokratiske underskudd. Det å ta barns perspektiv er nemlig noe ganske annet og mer enn bare å la barn få gjøre som de vil, eller stille direkte spørsmål om hva de mener. Faren er stor for at voksne skal manipulere barn i stedet for å gi dem reell innflytelse.

Derfor er det et stort og åpent spørsmål hvordan den nye vekten på barns deltakelse skal fortolkes og institusjonaliseres. Overskriften barnemakt utløser nye spørsmål og nye svar på klassiske demokratiteoretiske spørsmål, der det vanskeligste problemet nå dreier seg om balanseforholdet mellom beskyttelse og deltakelse. Både når det gjelder utformingen av praktiske virkemidler og når det gjelder teoriutvikling, har den nye maktutredningen sjansen til å bidra med viktig kunnskap.