SVART HUMOR: Voksne som er slemme mot barn, fryktelig slemme, er oppskriften når Netflix neste uke lanserer sin nye sere.  Foto: Paramount Pictures / NTB Scanpix
SVART HUMOR: Voksne som er slemme mot barn, fryktelig slemme, er oppskriften når Netflix neste uke lanserer sin nye sere.  Foto: Paramount Pictures / NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: «A Series of Unfortunate Events»

Barnemishandling for hele familien

Netflix' nye serie går i Roald Dahls fotspor.

Det finnes en lang tradisjon i barnelitteraturen for voksne som er fryktelig slemme mot smårollinger. Den ukronede kongen er selvsagt Roald Dahl, og Netflix' nye serie slekter mye på ham. Serien er basert på bøkene «A Series of Unfortunate Events» («Den Onde Greven» på norsk), skrevet av Daniel Handler under pseudonymet Lemony Snicket (også seriens fortellerstemme), som allerede har en smått mislykket filmversjon fra 2004 med Jim Carrey.

Kløktige barn

De kløktige og veslevoksne (som barn gjerne er i denne sjangeren) Baudelaire-barna blir brått foreldreløse, og via triksing og fiksing klarer den pur onde Grev Olaf å bli deres lovlige verge (fordi han er deres nærmeste slektning, som i geografisk nærmest, ikke sant).

Olaf gjør selvsagt ikke dette ut av nestekjærlighet, men for å få kloa i den ikke ubeskjedne formuen barna er arvinger til. De flytter inn i hans falleferdige kråkeslott, og så begynner barnas lidelseshistorie for alvor, mens Olaf setter i gang mer og mer intrikate og innviklede planer for å få tak i arven. Hvis du trodde det var synd på Harry Potter som måtte sove i skapet under trappen skal du bare se sengen Baudelairene får tildelt.

Selvforherligende narsissist

Greven, spilt med flott komisk timing og åpenbar entusiasme av Neil Patrick Harris (selveste barnegeniet «Dr. Doogie», og Barney fra «How I Met Your Mother») bak masse tegneseriesminke, er, foruten å være ond, også gjerrig, smålig, dypt narsissistisk og krenkbar. Han er en forkledningens «mester», skuespiller av yrke, og går ikke av veien for lange, selvforherligende monologer om sine formidable evner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

A Series of Unfortunate Events

4 1 6
13. januar 2017
Beskrivelse:

Svart humor med kløktige barn og ond greve.

Kanal:

Netflix

«Dette er en sånn serie som advarer deg hvert femte minutt over hvor fælt alt er, og hvor ille det vil ende. »
Se alle anmeldelser

Litt av en type, altså, og kanskje enda mer underholdende for voksne enn for barn.

Svart barnehumor

Svart humor for barn har vært en suksessoppskrift for flere enn Dahl, og Handler/Lemony Snicket omfavner dette med hud og hår. Dette er en sånn serie som advarer deg hvert femte minutt over hvor fælt alt er, og hvor ille det vil ende. Sånt får det til å krible i små mager.

Serien har en lekker og dukkehuspreget look, med oppstilte bilder og tilskrudd spillestil. Tim Burton og Wes Anderson har nok vært inspirasjonskilder for regissør Barry Sonnenfeld (som står bak sin del mørk humor med «The Addams Family» og «Men in Black»-filmene). Alt er enten duse pastellfarger eller dystert og fargeløst.

Tegneserieaktig

Men det mørke blir aldri for mørkt, serien har en lettbent tegneserieaktig tone, den går minimalt inn i et reelt psykologisk landskap, og det venter alltid en metavits rundt hjørnet når dramaet skrur seg til for mye. Det er vel kanskje sånn det må være for at en historie om foreldreløse barn som utsettes for psykologisk terror av en ond, gammel mann ikke skal bli uutholdelig, men det resulterer også i at dette blir mest en artig remse med hendelser som ikke angår oss så fryktelig mye på et dypere plan, og at vårt emosjonelle engasjementet ikke blir like sterkt som hos Dahl og J. K. Rowling, som alltid hadde en veldig menneskelig nerve og sårhet i bunn.

Men så lenge en Neil Patrick Harris i toppslag får synge og danse litt mellom all barnemishandlingen så skal man ikke klage så altfor mye.