Barnemishandling

HVIS BARN av den ene forelder forhindres i kontakt med den andre forelderen er dette barnemishandling å regne. Dette har landets Barne- og Familieminister selv uttalt. Dette er kanskje grunnen til at norske barn frykter foreldrenes skilsmisse mer enn noe annet, mer enn både atomkrig og naturkatastrofer, slik tidligere undersøkelser viser. Skilsmisse på norsk betyr nemlig at den ene forelderen (i 9 av 10 tilfeller mor) belønnes for å hindre barnet i god og jevnlig kontakt med den andre forelderen (oftest far). Som om dette ikke var ille nok, belønner myndighetene foreldre jo mer de mishandler barnet ved samværsabotasje og straffer foreldre økonomisk. Når det er mest sannsynlig at barn i Norge får oppleve skilsmisse og at denne skilsmissen høyst sannsynlig vil føre til barnemishandling, burde det ikke være vanskelig å forestille seg hvor reell barnas frykt for fremtiden er.

FOR Å GJØRE galskapen komplett, muligheten domstolene hadde for å idømme foreldre delt og likeverdig omsorg for egne barn er fjernet (1998). Det virker nesten som om at norske myndigheter, med alle tenkelige midler, vil tvinge foreldre til å mishandle egne barn. Hvordan er dette mulig i noe vi liker å kalle et demokrati? Kan det ha noe å gjøre med at Barne- og Familiedepartementet i mange år led, og fremdeles lider, av total kvinnedominans (80-90% kvinner) og at familierettsseksjonen, hvor de fleste av lovene og ordningene ble pønsket ut, lenge besto av 100% kvinner? Litt paradoksalt i grunnen, når Barne- og Familieministeren i kraft av sin rolle som Likestillingsminister vil tvangsnedlegge alle bedrifter med mindre enn 40% kvinner i styret! For er ikke hennes departement nettopp en form for styre av den juridiske grunnstrukturen i alle norske familier, som i hovedsak er små virksomheter med statistisk sett nøyaktig like mye hunnkjønn i bedriften som hannkjønn? Regelverket er skapt av kvinner for kvinner, og er ekstremt konfliktskapende ved å sette mor over far. Familien er verdens minste men også verdens viktigste samfunn. Hvis ikke likeverd og rettferdighet er grunnprinsippet her, hvordan skal det da gå med resten av samfunnet?