Jeg føler det er på tide å fortelle om min egen opplevelse av det å ta abort, nå som det er «i vinden». En god historie kan ikke bli fortalt mange nok ganger. Derfor benytter jeg anledningen Høie & co har gitt meg. Takk, regjering!

Jeg valgte aldri å bli født som kvinne, eller nærmere bestemt: med livmor. Jeg elsker livet som kvinne, for all del. Det er kjempegøy å gå gjennom livet som det tapende kjønn, i konstant frykt for voldtekt og med et evig ønske om å være tynnere og penere. For all del, det er sjukt fint å være kvinne. Vi er jo bærerne av barn! Hurra!

Men akkurat denne livmoren har forpestet livet mitt mang en gang. Ikke bare fører den til at vi — sånn omtrent fra den dagen vi innser at vi er fruktbare — må ha mensen. Det er skikkelig slitsomt å ha mensen. Det sier jeg alt for sjelden.

Så, noen år senere begynner vi å gjøre slike ting som vi mennesker gjør, når vi liker hverandre på en «kosete måte». Og når vi gjør det, begynner de fleste kvinner å knaske p-piller. Hormonsukkertøy, som gir deg alskens ufarlige bivirkninger (jeg har venninner som har måttet kutte dem ut fordi de blir satan selv med p-piller i blodet) og muligens ganske alvorlige saker. Litt blodpropp for pulings! Det får vi tross alt godta, det svake kjønn som vi er.