DILEMMA«Det vi gjør som foreldre, betyr mer enn hva vi sier», skriver Karianne Bjellås Gilje.
Illustrasjonsfoto: Lise Åserud / Scanpix
DILEMMA«Det vi gjør som foreldre, betyr mer enn hva vi sier», skriver Karianne Bjellås Gilje. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud / ScanpixVis mer

Barneoppdragelse 2.0

Streng skjermkontroll, fri flyt eller kanskje noe helt annet?

- Åh, ja, gi oss en liste til kjøleskapet med ti råd for barns skjermbruk! utbrøt en venn da jeg fortalte planen om å vie årets første lørdagsspalte til livet med barn og digitale dingser. Juleferien har jo brakt i hus mer av alt.

Smarttelefonen øverst på ønskelista, nye spill, tegnebrett til Mac-en, nedlasting av iPad-apper. At Lego fortsatt holder koken, er selvfølgelig fordi brikkene også har gått til filmen på YouTube, og til PlayStation, Wii og Xbox. En grenseløs verden av lek og moro!

Og av nye bekymringer, for de som er disponerte for slikt. Og foreldre flest er disponerte. Hvordan vil all spillingen, sittingen, alle nye avsporinger påvirke barna våre? Vi kan lese tusenvis av nettartikler om konsentrasjonsvansker, farene ved inaktivitet, stråling osv., uten å bli særlig klokere. Og da har vi ikke engang kommet til innholdsdiskusjonen.

- Har dere (forsøker dere å ha ...) regler for å regulere barnas bruk av digitale dingser/skjermer? Jeg startet året med å spørre mine Facebook-venner (hvem ellers?): «Ingen skjermer om morgenen eller ettermiddagen før lekser og middag.» «Har en to- og fireåring som lærer meg opp på iPad nå.» «Seksåringen er i fri flyt. Pleier å antyde at han bør finne på noe annet når blodkarene i øynene er sprengt, det ser jo ikke bra ut.» «Skriftlig avtale med tiåringen om to skjermtimer i uka.»

Familielivets digitale trykk har definitivt økt siden min lillebror og jeg fikk mast oss til Atari 2600 og Commodore 64. Og mange i vår generasjon løser altså hverdagen ved å telle timer og minutter barna får lov til å bruke foran skjermene.

Jeg fatter ikke hvordan de får det til. Og viktigere: Jeg er ikke overbevist om at et slikt kontrollregime er den smarteste tilnærmingen til ny teknologi heller. Med mindre foreldrene selv regulerer sin skjermbruk på samme måte. Å være online selv og samtidig kommandere ungen til å finne seg noe sunnere å drive med, er ifølge mine erfaringer direkte nedbrytende for begge parter.

Hva er alternativet til streng kontroll eller fri flyt? «Se verden fra barnets synsvinkel. Bidra til å fremme selvstendighet, deltakelse og utfoldelse.» Dette var det enkle, men krevende hovedbudskapet til foreldre fra nestoren i norsk barnepsykologi, Åse Gruda Skard. Mon tro om ikke denne meldingen fra Norges første TV-psykolog duger også i 2012? Sentralt for Skard var «de tusenvis oppfordringer, formaninger og forbud som drysser over ungene i tide og utide» (Ikke snakk når de voksne snakker! Osv.). Slikt mente hun var uakseptabelt nedlatende oppførsel fra voksne. Kritikk og klaging over barna på autopilot.

Spill og skjermmengden forsterker bare det vi allerede er smertelig klar over: Det vi gjør som foreldre, betyr mer enn hva vi sier. Det er selvfølgelig en utrolig irriterende side ved å være foreldre. Jeg tviler likevel på at det vil utvikles teknologi som fjerner dette faktumet. Barn gjør seg sine egne erfaringer og trekker sine konklusjoner basert på det de ser og hører rundt seg, både på skjermer og IRL. Hvis smarttelefonen er en forlengelse av din egen arm og tregt nett gjør deg mer frustrert enn verdens fattigdom, kan du da med troverdighet telle ungenes skjermtid i minutter?

Barneoppdragelse 2.0 er å håndtere en miks av gammelt og nytt. Også egen, ofte irrasjonell skjermskepsis. Selvfølgelig er det mange timer i døgnet der både barn og voksne bør gjøre noe annet enn å spille, sjekke Facebook eller kjøpe vinyl på eBay. Som for eksempel når man skal roe ned for kvelden. Har du ikke lest eboka «Goodnight iPad», anbefales psevdonymet Ann Droids herlige parodi på en klassisk kveldshistorie: Den moderne familien sier god natt til WiFi, flatskjermer, mobiler, lesebrett, «MacBookAir and gadgets everywhere». Og baksideteksten lover «vær ikke bekymret - dingsene venter på oss, fulladet, neste morgen».

Det er ikke utdatert å spørre som Skard gjør i boka «Ungene våre» (1948, ny utgave 2009): «Oppfører voksne seg etter alle påbudene og forbudene de gir barna?»

En 2012-versjon av spørsmålet kan være hvor mye vi selv er villige til å avdingsifisere tiden vi er sammen med ungene. Sette mobilen på lydløs om ettermiddagen. Bidra til at både ungene og vi selv har andre aktiviteter enn de som skjer foran skjermer. Eller like gjerne: Gjøre noe sammen ved skjermene. Barn er gode pedagoger. Å delta innen rimelighetens grenser i ungenes nettaktivitet, betyr ikke at du må mestre alt fra japansk manga og stjernekrig til minerydding. Men du risikerer å bli imponert over reaksjonsevnen, oversikten, språkkunnskapen og mye annet ungene lærer. Kanskje klager du mindre over at de «bare spiller».

Én troverdig Tipunktsliste for barns skjermbruk som passer alle familier finnes ikke. Følger du kanskje tabloidenes løfterike «slik får du lykkeligere/sunnere/smartere barn/partner/svigermor»? Ja vel. Da holder du nok alle nyttårsforsett også.

Vi andre får nøye oss med ett holdepunkt også i den digitale hverdagen: Forsøk å se verden fra barnets synsvinkel. Klart det er krevende å klemme inn noen minutter med helhjertet interesse for barnas skjermvirkelighet i tillegg til sin egen. Men som nettavhengig mor, og stolt storesøster til en ekstremsportfotograf som gjorde det stort i Atari-NM på åttitallet, spiller jeg på lag med framtida.

kbgilje@gmail.com
twitter.com/kariannebgilje