Barnepass i Høyreland

Tidligere leder i Oslo Unge Høyre Nikolai Astrup maner til debatt om barnehagene. Han fremstiller full barnehagedekning som et farlig eksperiment som fratar foreldrene ansvaret for barnas oppvekst og dannelse. Her kommer en rapport fra Høyreland – bydel Frogner i Oslo – hvor jeg som småbarnsfar det siste året har fått mulighet til å studere de alternative omsorgsløsningene Astrup etterlyser.

I bydel Frogner i Oslo lever vi midt i det som må kunne kalles et sosialt eksperiment – regissert av høyrepartiene Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. De samme partiene har nær rent flertall i bydel Frogner med to tredeler av stemmene ved bydelsvalget. Oslo by har som kjent lang barnehagekø. Frogner bydel hadde i 2007 en av de lengste køene blant Oslos bydeler.

Frogner bydel egner seg dermed godt til å studere alternative omsorgsordninger – ettersom slike naturligvis tvinger seg frem når barnehageplasser er et særdeles knapt gode. Men det er ikke bare den lange barnehagekøen som gjør Frogner til et egnet studieobjekt. Ettersom bydelen er mørkeblå, kan vi her studere preferansene til den tidligere Oslo Unge Høyre-lederens kjernevelgere. Dessuten har befolkningen i denne bydelen gjennomsnittlig så høy inntekt at det er rimelig å anta at mange av foreldre har mulighet til fritt å velge mellom ulike omsorgsordninger. Det betyr at befolkningen i mindre grad må ta hensyn til de økonomiske insentivene som ligger i dagens ordning og som ifølge Astrup i bekymringsverdig grad gjør at foreldre velger offentlige finansierte og pedagogisk godkjente barnehager.

For det første viser barnehagekøen i bydel Frogner at også høyresidens velgere først og fremst ønsker seg en barnehageplass. Astrup uttrykker bekymring for den reelle valgfriheten. Som småbarnsfar i Høyreland bekymrer jeg meg først og fremst for den manglende friheten til å velge en barnehageplass. Man skulle kanskje tro at Høyres velgere foretrekker private barnehager, men den sørgelige virkelighet for oss som jakter på en barnehageplass, er at de kommunale barnehagene i bydelen er fulle.

Astrup hevder at det finnes «en rekke andre omsorgsformer som ikke innebærer mor med skaut bak et kjøkkenbord». Blant Astrups kjernevelgere ser denne rekken av omsorgsformer ut til å bestå av to alternativer: Au-pair og svart betalt dagmamma.

Au-pair kommer fra fransk og betyr «på like fot», og er definert som en arbeidsordning som består av gjensidige ytelser, særlig av husarbeid hos en utenlandsk familie mot å lære språket. Au-pairer rekrutteres i dag i stor grad fra Filippinene og andre sørøstasiatiske land. Au-pairenes inntog på Frogner gjør at de gamle «pikeværelsene» på Frogner igjen har kommet til heder og verdighet. Nå er det ikke lenger Lena fra Lillesand som bor på disse små værelsene ved kjøkkeninngangen i bygårdene på Frogner, slik det var for hundre år tilbake. Det er Maria fra Manila. Hun får 4.000 kroner i måneden i lommepenger – i tillegg til kost og losji.

Au-pair-ordningen var opprinnelig ment å fremme kulturutveksling. Forsker Lise Widding Isaksen, som har forsket på temaet, mener at vi må innse at ordningen lenger ikke har noe med kulturutveksling. Hun mener ordningen i praksis fungerer som «omsorgsran» – barn i fattige land mister en mor, norske barn får en «ekstramor» – til den nette sum av 4.000 kroner i måneden.

Det andre alternativet til barnehage er dagmamma. Svart betalte dagmammaer. Astrup bekymrer seg for de mange sikkerhetsbestemmelsene i barnehagene. «Svarte» dagmammaer tar seg av mangfoldet på denne fronten. Astrup har sikkert fått med seg et skrekkens eksempel fra et par år tilbake: På Sagene tok tre dagmammaer seg av ti barn seg i en trang leilighet. Flere av barna lå og sov på en balkong med lavt rekkverk. Det må jo kvalifisere til mangfold på sikkerhetsfronten. I Oslo finnes det i dag seks dagmammaer som er godkjent etter forskrift om miljørettet helsevern.

Man skal ikke mistenke alle Astrups velgere for å være like ideologisk orientert som ham selv, men å komme trekkende med Stalin og Mao er langt utover det man kan forvente, selv fra en medarbeider i tidsskriftet Minerva. Man kan si mye om den jevne høyrevelger i bydel Frogner, men det er vanskelig å hevde at de besitter svakere kognitive evner enn gjennomsnittsnordmannen. Hvis det var slik som Astrup antyder, at barnehagene er et fordekt kommunistisk prosjekt som skal frata foreldrene ansvaret for egne barn, ville neppe så mange høyrevelgere valgt barnehage fremfor andre omsorgsordninger.

Til slutt, ingenting ville gleder meg mer enn om alle bydelens høyrevelgere tar barna sine ut av barnehagene – og barnehagekøen. Da ville det bli plass til barna til de av oss som ser på barnehagen som et gode for barna – til de av oss som ser på barnehagen som en arena for sosial mestring, lek og latter, læring, men også skrubbsårene som Astrup etterlyser. Barnehagene i Oslo er ikke bemannet med Maos kadre, men med dyktige og omsorgsfulle mennesker.

Det største problemet med barnehagene i Oslo er at det er for få av dem. Det nest største er politikere som Astrup. Med hans ideologiske meningsfeller ved makten i Oslo, er det heller ikke trolig at køen blir kortere.