Barnepsykedelia

Ideologisk interessant barneanimasjon.

FILM: Flere brennende aktuelle samfunnstemaer tematiseres i «Horton redder en Hvem!» - klimaendringer, amerikansk neokonservatisme, bipolar lidelse - men den er nok lettest beskrevet som det den på overflaten er: en godslig animasjonsfilm for barn om den lett metroseksuelle elefanten Horton som en dag oppdager - og beslutter å redde - et støvfnugg inneholdende parallelluniverset Hvemvik, som bebos av lodne, Peter Crouch-lemmede liksommennesker kalt hvemmer.

Stort persongalleri

«Horton redder en Hvem!» er skapt av teamet bak «Istid»-filmene og basert på ei bok av den amerikanske barnebokforfatteren Dr. Seuss, men har verken like hvass animasjon som «Istid» eller en hovedperson med like ikoniske kvaliteter som Grinchen, Dr. Seuss’ mest kjente, Jim Carrey-tolkede figur. Det «Horton redder en Hvem!» derimot har, er mange sjarmerende bikarakterer, som den russiske torpedogribben Vladimir, Hvemviks mistilpassede ordførersønn Jojo (som har en sånn rå emorock-møter-vaskemopp-sveis som Paul Dano og Javier Bardem i det siste har popularisert) og den «Jackass»-inspirerte apeklanen som utfordrer hverandre til å spise flest mulig bananer på kortest mulig tid.

Bevissthetsutvidende

Det er heller ingenting å si på filmens overordnede premiss - hva om hver eneste organisme rommet et bærekraftig mikrokosmos? - som med overveiende sannsynlighet vil sørge for at kinogjengere i kjernemålgruppa tenker seg om to ganger før de stikker pinner nedi maurtuer neste gang de har natursti, og er såpass potensielt bevissthetsutvidende også for eldre generasjoner at «Horton redder en Hvem!» etter hvert kan komme til å friste en parallelltilværelse i sjangeren psykedeliske nachspielfilmer, side om side med den siste halvtimen av «2001: En romodyssè» og «Trollmannen fra Oz» vist med Pink Floyds «Dark Side Of The Moon» synkront på i bakgrunnen.