Barneran og vold

Avisene har gitt betydelig spalteplass til den økende ungdomskriminaliteten og barneran i Oslo den siste tiden. Etermediene har fulgt opp med mer eller mindre følelsesladede debattprogrammer. De voldelige barna og ungdommene blir ofte beskrevet som «mørkhudede», norske statsborgere med utenlandsk opprinnelse, eller med oppgitt nasjonalitet.

Tiltak blir etterlyst, og blant disse hever det seg enkelte kloke stemmer som går inn på årsakssammenhenger og forslag til forebyggende tiltak. Disse er likevel unntak, i koret av de mer overfladiske og høyrøstede som synes å enes om et minste felles multiplum: Mer politi, mer fengsel, og om mulig, deportasjon.

Ser vi på tallmaterialet fra Statistisk sentralbyrå (juli 1997) viser det seg at kriminalitet, generelt og for alle aldersgrupper, ikke er stort høyere blant innvandrere enn blant den norske befolkningen. Volden vi har opplevd det siste året derimot, dreier seg om barn og ungdom oftest rettet mot barn og ungdom. Den er skremmende, men skal vi tenke litt lenger enn mer politi og opprettelse av barnefengsler, må vi finne ut hva som skjuler seg bak betegnelsen «gutt 19 år, med utenlandsk opprinnelse, norsk statsborger». De fleste som faller inn under denne betegnelsen, har aldri begått en kriminell handling. Men hvem er nå denne gutten som har 50 barneran på samvittigheten og som utgjør en liten kjerne som vil få neste års kurver fra Statistisk sentralbyrå til å sprenge diagrammene?

Denne gutten, eller kunne det være hans storebror, ble omtalt av Arne Skouen i Dagbladet, allerede 3. januar 1981. Bakgrunnen for Skouens ytringer var at Innvandrerbarnas Foreldreunion allerede den gang forutså de dramatiske konsekvensene for våre barn, dersom ikke skole og samfunn tok sin oppgave alvorlig. Skouen viser blant annet til at mindre enn 1% av innvandrerbarna fullførte videregående skole, og sier videre:

«Vi vet hva som skjer: en varig minoritet skal formes blant oss, henvist til å ta oppvasken. Denne utviklingen er bare rasister interessert i.»
Med 20 års erfaring i arbeid blant innvandrere og flyktninger, og med egne barn som faller inn under beskrivelsen «mørkhudet, utenlandsk opprinnelse, norsk statsborger», vet jeg noe om den ovennevnte 19-åringen og hans kamerater. Med ganske stor sannsynlighet er hans familie fattig. Kanskje kom hans far til Norge som arbeidsimmigrant før innvandringsstoppen i 1975, kanskje kom gutten og hans mor senere på familiegjenforening, eller kanskje kom hele familien som asylsøkere eller kvoteflyktninger i 80- eller 90-årene. Uansett årsak til ankomst og uansett håpet og drømmen om en bedre tilværelse, havnet de fleste i den økonomiske underklassen, uten stor mobilitet på arbeidsmarkedet til å komme seg opp av den. Det dreier seg om fattig ungdom på lik linje med norske barn av enslig forsørger - nok en ny fattig gruppe i Overflods-Norge.

Det er vondt å være fattig. Det er vondt for barn og ungdom å ikke ha de samme klærne som skolekameratene og heller ikke kunne delta i fellesaktiviteter som ofte koster. Det er enda vondere å være fattig, mørkhudet og skoletaper.

Flere års arbeid i Innvandrerbarnas Foreldreunion, hvor vi den gang krevde like muligheter til å tilegne seg kunnskap i norsk skole for våre barn, ga et godt innblikk i skolehverdagen for de såkalte fremmedspråklige. Lite har endret seg til det bedre siden 80-årene, forskjellen ligger bare i at det nå er et mye større antall barn med innvandrerbakgrunn i Oslo-skolene, med konsentrasjon av disse i de skoler som ligger i byens fattige strøk. Den gang som nå, var det mange dyktige og engasjerte lærere, som fortvilte over manglende ressurser og muligheter til å gi våre barn en likeverdig almen utdanning. Det var ikke mulig å gi spesiell oppmerksomhet til en handfull elever med behov for dette, i en klasse med opptil 30 elever. Våre argumenter og krav om å bruke morsmålet som et nødvendig redskap i fagundervisningen inntil barnet hadde tilegnet seg god nok kunnskap i norsk til å følge undervisningen, strandet på politisk sandgrunn. Våre argumenter om styrking av norskundervisningen med hjelp av morsmålet til å bygge opp barnets begrepsforståelse og evne til abstrakt tenkning ble ikke imøtegått med saklige, pedagogiske motforestillinger. Det var den politiske viljen som sviktet med argumenter mot «særbehandling» og «særtiltak», og slikt ble det lite ressurser av.

Egne erfaringer tjener her ikke som eksempel til etterlevelse:

Begge mine «mørkhudede» gikk hver dag lydige til skolen og satt der i time etter time uten å forstå mer enn halvparten av det som ble undervist. Da de første karakterene ble satt etter 7. klasse, kom alvoret for en dag. Da jeg påpekte ovenfor klasseforstander at hjemmet for lengst burde vært informert om de begredelige resultatene, og jeg ytret min bekymring om hvordan barna skulle klare å komme inn på videregående skole, svarte klasseforstanderen at man ikke skulle ha for store ambisjoner når det gjaldt denne gruppen. I pur trass, leste vi lekser hjemme etter skoletid ofte fram til midnatt, i fagene matematikk, norsk og O-fag, men da skolen også ville at jeg skulle ta over engelskundervisningen, ba jeg om å ha meg unnskyldt. Det kan nevnes at begge guttene for lengst er ferdig med videregående skole, men det kan umulig være foreldrenes plikt - noe man i dag snakker så mye om - å ta over skolens undervisningsansvar. I tillegg har et fåtall foreldre ressurser til å gi fagundervisning på ungdoms- og videregående skoletrinn.

Det er vondt for et barn å ikke klare å følge med i undervisningen. Det er vondt å føle seg dum og bli behandlet som det. Noen bøyer hodet og resignerer, andre finner andre områder å hevde seg på og bli respektert på. Det er ikke alle som blir snille, føyelige skoletapere.

Før het det mobbing, det er bare i senere tid man våger å kalle spaden for diskriminering og rasisme. Uansett betegnelse, kan fenomenet bestå i så mangt. Utestengelse fra felles aktiviteter i skolegården, utfrysning fra kameratflokken, slengbemerkninger og fysiske angrep. Følelsen av å være uønsket i nærmiljøet og storsamfunnet, med stadige påminnelser om at dersom du ikke liker det, kan du dra tilbake dit du kom fra. Når en «mørkhudet» elev blir overmannet av en gjeng sterke norske gutter, får satt sykkellås rundt halsen og blir lenket til et vannrør i skolekorridoren, er det ikke leger en spøk, selv om halve elevgruppen står rundt å flirer av apen. I dette tilfellet kunne mor norsk, var født med boksehansker på og fikk presset fram et møte med foreldre og skole. Inspektøren tok imot foreldrene på skoletrappen og beroliget dem med at det hovedsakelig dreide seg om en overreaksjon fra en kverulant forelder. Slik bekjempes ikke vold i skolesamfunnet, og slikt blir det neppe likeverd av.

De færreste barn og ungdom klarer seg utmerket etter slike vonde opplevelser. Altfor mange vokser opp som frostskadde potetplanter, og det er ikke all ungdom som bøyer hodet og stilltiende godtar sin plass som «underdog». Noen slår tilbake og slår hardt.

Skal de som allerede trenger det, hjelpes til å finne en plass i samfunnet og skal den negative utviklingen snus, er neppe varetekt og barnefengsler løsningen. Som professor Thomas Mathiesen påpekte i Dagbladet 12.11.1998, har man allerede snart et sekel dokumentert fiasko med slike tiltak, med kriminelt tilbakefall opp mot 100%. Skal man unngå svingdørshistoriene, må det en helt annen mobilisering til i hele samfunnet. Den rådende, tilnærmelsesvise apartheiden på arbeidsmarkedet må bekjempes med paragrafer så vel som holdningsendrende tiltak. Arbeid etter kvalifikasjon, også for «mørkhudede» med fremmedklingende navn, vil hjelpe et langt stykke på vei i kampen mot fattigdommen. Store holdningsendringer trengs også på boligmarkedet dersom det skal finnes en vei ut av ghettoene. Andre tiltak vil koste, men vi har ikke råd til å la være. Spesielt skolen må styrkes slik at også elever fra innvandrerfamilier får lik mulighet til å tilegne seg kunnskap som sine norske klassekamerater. Og sist, men ikke minst må vi i stedet for avvisning, mistenkeliggjøring og hysteriske reaksjoner på den siste tidens hendelser, klare å rekke ut en hånd og gi hjerterom. Klarer vi å være rause, har vi også bedre moralsk ryggdekning til å reagere raskt mot kriminell adferd blant barn og unge.