Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Barnerettighetenes glemte mor

Selv i våre dager ser vi sjelden en kvinne omtalt som historisk person. Kvinners innsats har vanligvis ikke gitt noen form for prestisje eller posisjon i samfunnet. Hva skal til? Det er påfallende og typisk at selv ikke Eglantyne Jebb (født 1876) har fått et navn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Egla... - hvem? Ja, vi har til og med problemer med dette gammeldagse navnet, som hun arvet etter sin mor og som betyr villrose. Men moren ledet henne tydeligvis inn på feil interesseområde om hensikten var å bli kjent og anerkjent.

Jebb er en av historiens store foregangskvinner, og den første som formulerte kravet om egne rettigheter for barn. Hennes ideer fra 1923 er senere blitt innarbeidet i flere internasjonale erklæringer fram til FNs konvensjon om barnets rettigheter. Likevel ble hun knapt nok nevnt da konvensjonen ble enstemmig vedtatt av FN i 1989.

I tillegg til å være barnerettighetenes mor var Eglantyne Jebb også en stor inspirator og grunnleggeren av Redd Barna-bevegelsen gjennom starten av Save the Children i England i 1919. Dessuten var hun en ener i det praktiske hjelpearbeidet. Hennes innsats og resultater tilsier kort og godt at hun skulle hatt en høy internasjonal status.

Men å jobbe med barn og barnerettigheter gir liten status. Hadde Eglantyne Jebb brukt energien sin på økonomi, teknikk eller krigføring i stedet for barnepolitiske og humanitære oppgaver, så ville hun ha vært omtalt i historiebøkene våre. Og hadde hun vært mann, ville hun ha stått på sokkel for lenge siden. Hun var alle barns Wergeland, som fikk fram nye, grunnleggende holdninger gjennom sitt intense rettighetsarbeid.

Den tretti år gamle kvinnen avslørte sitt talent i en bok utgitt i 1906, der hun formulerte visjoner som Redd Barna og andre humanitære organisasjoner følger over nitti år etter: «Hjelp skal ikke være gaver, men hjelp til selvhjelp mellom likeverdige, der alle bidrar etter evne ut fra en følelse av menneskelig fellesskap på tvers av rase, etniske og nasjonale grenser.» At hun var langt forut for sin tid, gjenspeiles også i organisasjonsbygging. Hun la vekt på å ha profesjonelle medarbeidere, lage utredninger, utvikle arbeidsmodeller, få aktive deltakere, ikke passive mottakere, og å påvirke mediene direkte for å få til politiske endringer til beste for barn. Det er som å lese fra en håndbok for bistandsarbeidere den dag i dag.

Samtidig som hun la strategier og satte seg langsiktige mål, var hun en jordnær praktiker. Det startet ved århundreskiftet da hun som ung kvinne i en godseierfamilie kom inn i sosialt arbeid. I studietiden ble hun for alvor klar over de elendige forholdene fattige barn levde under. Samtidig så hun svært kritisk på organisasjonenes hjelpetiltak og hevdet allerede da at barn ikke skulle være avhengig av veldedighet, men få innfridd sine grunnleggende rettigheter i samfunnet.

Selv ble hun ikke en del av overklasselivet hun var født inn i, men dro til Oxford der hun som en av tidenes første kvinner tok en universitetsgrad i historie. Senere jobbet hun i London som lærer i slummen, og studerte deretter i Cambridge.

Studieoppholdet fikk avgjørende betydning for hennes videre utvikling. Eglantyne fikk tilknytning til den radikale fredsbevegelsen, kampen for stemmerett for kvinner, kvekerne, den sosialistiske Fabian Society og en rekke toneangivende enkeltpersoner, som Albert Einstein, Maksim Gorkij, Sigmund Freud, Herbert Hoover, erkebiskopen av Canterbury og paven i Roma.

På egne vegne var Eglantyne en beskjeden og tilbakeholden kvinne. Hun fant liten tid til å delta i det sosiale livet blant medstudentene, men viet seg fullstendig til barnerettet og humanitært arbeid resten av livet, sammen med nære venner. De omtalte henne som «den hvite flamme».

Jebb tok på seg krevende oppgaver også utenfor sitt eget land. Det var uro på Balkan - da som nå. I 1913 reiste hun til Makedonia for å drive hjelpetiltak for barn etter Balkankrigene. De sterke inntrykkene der gjorde at hun kom tilbake til England som pasifist. «All krig, rettferdig eller ikke, er en krig mot barnet,» skrev hun.

Under verdenskrigen ble det avgjørende å få med flere tilhengere. Og da fikk Jebb til fulle vist hvilket grep hun hadde på organisasjonsarbeid. I løpet av et par år var hun med på å starte tre organisasjoner med barn som målgruppe. Under og etter krigen reiste hun selv rundt i Europa og kunne informere direkte om krigens redsler. Situasjonen ved fredsslutningen i 1918 var fortvilet, med en enorm nød. I tillegg gjennomførte de allierte en streng økonomisk blokade som ble en katastrofe særlig for østerrikske barn. På samme tid herjet spanskesyken.

19. mai 1919 leide Eglantyne og søsteren Dorothy Buxton Royal Albert Hall i London, og i en fullsatt sal fikk de en entusiastisk tilslutning til sine appeller og sitt forslag om den første Redd Barna-organisasjonen: Save the Children. Selv motstandere som møtte med råtne epler, ble overbevist. Imidlertid møtte søstrene en uhyre sterk kritikk etterpå for å svikte sitt eget land og hjelpe Østerrike og fiendens barn. En av støttespillerne, forfatteren George Bernhard Shaw, svarte på kritikken med sine velkjente ord: «Personlig har jeg ingen fiender under sju år.»

Dette oppstyret ga stor oppmerksomhet for kampanjene hennes. For hun reiste rundt, holdt møter, spredte brosjyrer, rykket inn annonser og viste film for journalister. Mang en leser satte sin «early morning tea» i halsen da de bladde om til en helsides annonse i The Times, der hun ba om støtte til barn som sultet. Hun ble til og med arrestert og fikk en bot på fem pund for å ha delt ut løpesedler med kritikk av blokaden mot Østerrike. Etter å ha hørt hennes inntrengende forsvarstale i retten, ga aktor et personlig bidrag til Save the Children!

I sitt første år fikk de inn 400000 pund, eller 84 millioner norske 1999-kroner. En del av pengene brukte organisasjonen til sitt omfattende arbeid på 1920 tallet, bl.a. i Ukraina. Det skapte startgrunnlaget for Fridtjof Nansens store aksjon i Ukraina i 1921. Det året var Nansen hovedtaler på den internasjonale Redd Barna-konferansen i Stockholm, der han lanserte planene for aksjonen som reddet 13 millioner liv og bidro til at han fikk Nobels fredspris i 1922.

Eglantyne Jebb hadde kapasitet til å engasjere seg i barns situasjon også i India, Kina og Afrika, særlig om barnegiftermål, barnearbeid og utdanning. Hun planla en konferanse med tema levekår for afrikanske barn, som ble holdt i 1931, tre år etter hennes død. Interessen var ikke først og fremst rettet mot behovet for penger, mat og klær, men mot politiske og rettslige forhold som kunne bedre oppveksten for barn.

Dette gikk hun videre med da hun i 1923 la fram forslag til grunnleggende barnerettigheter som straks fikk tilslutning fra styret i Redd Barna Unionen. De var formet i fem punkter og ble vedtatt av Folkeforbundet året etter, som den første internasjonale erklæring om barnets rettigheter (Genhve-erklæringen).

Etter dette var optimismen stor i Redd Barna-organisasjonene. Mange mente at målet var nådd, og i årene 1924- 25 ble det diskutert å legge ned organisasjonene fordi de var blitt overflødige. I dag trengs de mer enn noen gang. Ikke minst har de vært viktige i videreføringen av Jebbs erklæring fram til FNs konvensjon om barnets rettigheter i 1989, som er den FN-konvensjon som har fått raskest og størst tilslutning. 191 stater har ratifisert den, bare USA og Somalia gjenstår.

Jebb gjorde en banebrytende innsats. Det er ufattelig hva denne kvinnen greide å få til fram til sin død i Genhve like før jul i 1928, 52 år gammel. Hun var en førsterangs visjonær tenker som startet arbeidet med barnerettighetene, og sørget for at de fikk internasjonal tilslutning. Eglantyne Jebb kvalifiserer til et stort navn i historien.