Barnet i bæreposen

Bevegende om oppvekst blant gangstere i Johannesburg.

FILM: En enkel historie, egnet til å gi kynikere tilbake troen på det gode i mennesket. Det er en kort oppsummering av den sørafrikanske Oscar-vinneren «Tsotsi». Gavin Hoods film har elementer som minner om det brasilianske slumportrettet «City of God». Den handler om barn, vold og fattigdom.Filmen er en oppdatert versjon av dramatikeren Athol Fugards roman fra 1980. Den er henlagt til våre dagers oppvekstvilkår blant foreldreløse unger i fattigstrøkene rundt Johannesburg. Her er de oppvokst i kloakkrør og ser fram til et voksenliv i bølgeblikkskur.

Hensynsløst

Tsotsi (Presley Chweneyagae) er 19 og har med vilje glemt sitt døpenavn - Tsotsi er det lokale slanguttrykket for gangster. Han er tilsynelatende hensynsløs, der han sammen med kompisene robber og stikker en eldre mann i hjel på T-banen, eller terroriserer en tigger i rullestol.I et velstående nabolag kaprer han en bil fra en kvinne. I baksetet ligger en tre måneder gammel guttebaby som Tsotsi først etterlater i bilvraket, men så, i et overraskende anfall av samvittighetskvaler, tar med seg hjem i en brun bærepose.

Speilbilde

Man kan innvende at historien er temmelig A4 i den forstand at utviklingen er forutsigbar. Det hjelpeløse barnet blir speilbildet av Tsotsis egen barndom og vei mot undergangen. Likevel er det svært bevegende fortalt, som en slags realistisk feelgood-forsikring om at ømhet kan eksistere side om side med kakerlakker og skytevåpen. Det blir aldri platt eller oversentimentalt, selv om man nok aner hvorfor en lettrørt Oscar-jury valgte «Tstotsi» til beste utenlandske film.Miljøskildringene, som også leder sansene hen mot fjorårets Gullbjørnvinner «Carmen i Khayelitsha», er fargerike og støvete på samme tid, og den lokale musikken «kwaito» tilfører koloritt og autentisitet. Det er en brutal verden som her skildres med strimer av håp og verdighet.