Det indre bildet av en storøyd seksåring i et enormt hav av elever ble malt effektivt opp av Utdanningsforbundet denne uka. De gikk ut i Aftenposten med en undersøkelse som sa at en av tre rektorer planlegger førsteklasser på mer enn 25 elever denne høsten. Undersøkelsen har blitt utfordret, men har vakt debatten om klassestørrelser til live igjen – og igjen rettet en lyskjegle mot presset skolene kan føle på å spare ressurser ved å gjøre klassene større.

Men debatten om klassestørrelse føres fremdeles på et ganske overflatisk nivå. Forskningen på feltet er sprikende og uten entydige resultater. Det er et spørsmål som ikke bør behandles isolert fra alt det andre som former barnas skolehverdag. Men de ulike konklusjonene i gjør at alle debattanter selvsikkert kan hevde at forskningen støtter deres egen anbefaling. Her ville det vært nyttig å høre flere begrunnelser enn «forskning tilsier», gjerne med innspill fra erfarne norske lærere.

Blant annet er det et perspektiv som ofte blir borte at det også er uheldige sider ved å ha svært små skoleklasser. Klassemiljøet i en klasse på femten elever eller mindre kan bli ensrettet og lukket. Barn som ikke føler seg hjemme i den dominerende gruppen, kan bli ensomme der. Det kan bli mindre dynamikk i samtalene internt i klassen, og snevre idealer og sosiale sanksjoner kan virke sterkere. Elever fra små skoler som skal over på større skoler, eller fra små klasser som blir slått sammen med andre, kan få problemer både med selvdisiplin og tilpasningen i møte med mer sosialt drevne medelever. Det er flere grunner til at det er nyttig å utsettes for et mangfold av jevnaldrende i de formende åra. Det er gode argumenter for at det ikke bør snakkes om små klasser og mange lærere per elev som om det er to sider av samme sak. Av de mange spørsmålene Utdanningsforbundet stiller, er spørsmålet om hvor mange pedagoger som er i klasserommene kanskje det mest vesentlige.