Barnet kan bli ensomt i en liten klasse

Det er utfordringer både med små og store klasser i skolen

Kommentar

Det indre bildet av en storøyd seksåring i et enormt hav av elever ble malt effektivt opp av Utdanningsforbundet denne uka. De gikk ut i Aftenposten med en undersøkelse som sa at en av tre rektorer planlegger førsteklasser på mer enn 25 elever denne høsten. Undersøkelsen har blitt utfordret, men har vakt debatten om klassestørrelser til live igjen – og igjen rettet en lyskjegle mot presset skolene kan føle på å spare ressurser ved å gjøre klassene større.

Men debatten om klassestørrelse føres fremdeles på et ganske overflatisk nivå. Forskningen på feltet er sprikende og uten entydige resultater. Det er et spørsmål som ikke bør behandles isolert fra alt det andre som former barnas skolehverdag. Men de ulike konklusjonene i gjør at alle debattanter selvsikkert kan hevde at forskningen støtter deres egen anbefaling. Her ville det vært nyttig å høre flere begrunnelser enn «forskning tilsier», gjerne med innspill fra erfarne norske lærere.

Blant annet er det et perspektiv som ofte blir borte at det også er uheldige sider ved å ha svært små skoleklasser. Klassemiljøet i en klasse på femten elever eller mindre kan bli ensrettet og lukket. Barn som ikke føler seg hjemme i den dominerende gruppen, kan bli ensomme der. Det kan bli mindre dynamikk i samtalene internt i klassen, og snevre idealer og sosiale sanksjoner kan virke sterkere. Elever fra små skoler som skal over på større skoler, eller fra små klasser som blir slått sammen med andre, kan få problemer både med selvdisiplin og tilpasningen i møte med mer sosialt drevne medelever. Det er flere grunner til at det er nyttig å utsettes for et mangfold av jevnaldrende i de formende åra. Det er gode argumenter for at det ikke bør snakkes om små klasser og mange lærere per elev som om det er to sider av samme sak. Av de mange spørsmålene Utdanningsforbundet stiller, er spørsmålet om hvor mange pedagoger som er i klasserommene kanskje det mest vesentlige.

Samtidig er det også åpenbare negative trekk ved klasser som har svulmet opp og blitt for store. Lærere, som jevnt over ønsker seg mindre klasser, kan fortelle om mindre tid til forberedelse til timen, utfordringer med å danne bånd til den enkelte eleven og med å vite om det de har gått gjennom, har nådd fram til alle. Elever som strever akademisk og som trenger å få forklart en formel eller en grammatisk kategori mange ganger, kan få problemer både med å be om hjelp eller bli fanget opp som noen som trenger mer oppmerksomhet hvis lærerens tid blir spredd for tynt utover.

Forskerne gir også forskjellige grunner for sine forskjellige konklusjoner. Den innflytelse og omdiskuterte skoleteoretikeren John Hattie, som er kjent for sine metastudier basert på skoleundersøkelser fra hele verden, mener man vinner minimalt på å redusere størrelsene på klassene. Han hevder også at det utbyttet som måtte v’re, avhenger av lærerens evne til å tilpasse undervisningen til en mindre gruppe. NTNU-professor Hans Bonesrønning er blant dem som har forsket på norske skoleklasser og kommet til en liknende konklusjon. Han mener det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom klassestørrelse og resultatene til elevene. De som ivrer for mindre klasser, på sin side, viser gjerne til nylige svenske studier, som har fulgt en rekke elever gjennom mange år og konkludert med at barn som var i mindre klasser i barneskolen, har høyere utdanning og bedre lønn som voksne. De kan også peke på det veldige prosjektet Tennessee Star, som begynte på åttitallet og omfattet 79 skoler i delstaten. Elevene ved skolene ble tilfeldig fordelt på tre klassestørrelser: Liten, vanlig og stor. Oppfølgingsundersøkelser mange år seinere viste at elevene som hadde vært i små klasser sjeldnere droppet ut av skolen og oftere tok avansert ekstraundervisning som tenåringer enn de andre deltakerne. Særlig for vanskeligstilte og fattige skoleelever fra skolene i bykjernen var resultatene gode. I likhet med andre undersøkelser som har gitt liknende resultat, er en stor del av framgangshistoriene å finne blant ellers ressurssvake elever.

Siden prosjektet la opp til tilfeldig sammensatte klasser, unngikk de trolig problemene med sosial ensretting i små klasser som andre lærere har fortalt om. Samtidig er det ved å merke seg både at prosjektet viste positive resultater for små klasser – og at det er en rekke undersøkelser som ikke har gjort samme funn. Frustrerende nok er det vanskelig for noen å trekke kontante konklusjoner utover at skolebarn trenger å bli sett, hørt og stimulert; at det er flere forhold som må være på plass for at det skal skje, og at det beste er en åpen og pragmatisk diskusjon om hvordan gruppen de voksne plasserer dem i, kan hjelpe dem. Å la klasene av elever bare fortsette å ese ut, synes nå likevel knapt å være et gode for andre enn regnskapsførerne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook