Barnet som spion

Fortettet minidrama med en elleveåring og to lesbiske damer.

BOK: Per Knutsens siste roman er en snerten liten sak med en spenningsoppbygging av et særegent slag. Med enkle, men effektive midler har han maktet å skape en atmosfære av latent dramatikk, som gjør at vi haster videre i lesningen.

«Barnet-som-spion» er et velkjent litterært motiv, og det er dette motivet Knutsen med hell gir sin egen vri.

Nå er det rett nok en middelaldrende mann som opptrer som jeg-forteller, men han bringer oss hurtig tilbake til den gang han var elleve år, og gjennom det meste av fortellingen er det guttens blikk vi ser på verden med. Den gang drev foreldrene hans et pensjonat i en liten kystbygd, og det er hit handlingen er lagt. Knutsen holder seg altså trofast til stedets, tidas og handlingens enhet, så trofast at man lett kunne la romanen danne grunnlag for et TV-spill.

Noen viktige konflikt- og spenningsmønstre utkrystalliserer seg hurtig. Det ene er knyttet til forholdet mellom gutten og foreldrene. De er stadig ute etter ham. Kjeft og skjenn hører til dagens orden. Korporlig avstraffelse er heller ingen sjeldenhet. Det andre er knyttet til guttens forhold til en jevn-aldring som han føler seg underlegen overfor. Det tredje dreier seg om foreldrenes pekuniære situasjon. En tidligere eier truer med å ta huset fra dem, så stemningen er noe anspent på det tidspunkt hvor saker og ting for alvor tar til å hende.

To damer

Det skjer når to damer tar inn på pensjonatet, den ene godt gift med tre barn, den andre ungkarskvinne. Ingen av dem er fremmed for foreldrene, men verken de eller noen andre aner at de har noe med hverandre å gjøre. Men det har de åpenbart, og det er elleveåringen som oppdager det. Han spionerer på de to mystiske damene, avlytter værelsene deres og konfronterer dem med hva han har hørt.

Den oppmerksomme leser blir hurtig klar over at de har et lesbisk forhold, men det er selvsagt et ukjent fenomen for elleveåringen. Til slutt sladrer han til foreldrene, og da begynner snøballen for alvor å rulle. Å unngå en skandale synes umulig, og det er gutten som i så fall vil være skyld i den. Det har plaget ham i åra som er gått. Bokas styrke ligger imidlertid ikke i det psykologiske, men i den fortettede atmosfæren som forfatteren lar minidramaet utspille seg i. Knutsen knytter også på en fin måte de nevnte konfliktmønstrene til dette.

Overraskende

Helt til slutt er vi tilbake i nåtida. Den ene av kvinnene er død, og jeg-fortelleren beslutter seg for å gå i begravelsen. Her får han vite hva som har skjedd etter den vinterdagen da han med sitrende spenning tok på seg spionens rolle.

Det kommer som en overraskelse både på ham og på leseren.

Har du noen ledige timer, er «Frøken Markussens rykte» vel verdt å slå dem i hjel med. Romanen stikker ikke dypt, men den er velskrevet og spennende på sin egen underdreide måte, med andre ord nettopp ei bok man kan ty til når tida faller lang, og man har gått trøtt av å lese krimbøker som er skrevet over samme lest.