Barnetrygdløsning

Da min far døde – jeg var 8 år den gang – etterlot han seg en enke og seks barn. Det var «smått» for oss når det gjaldt penger til sukker på grøten, hvetemel til brødene, alt det som krevde penger på «Koopen», men med to kuer, fem sauer, fem høns, potetåker og gulrotbed, hadde vi til livets opphold. Samme år vedtok Stortinget å innføre barnetrygd. Jeg husker med stor glede da den første utbetalingen kom i postkassen. Seks unger utløste det formidable tilskudd til livets opphold på hele 90 kroner pr. måned. Det julen fikk vi til og med kjøpe-gaver: «91 Stomperud» og «Knoll og Tott» – på deling.

I 1945, da landet lå i ruiner, foreslo samarbeidsregjeringen å innføre barnetrygd, og året etter, senhøstes 1946, var barnetrygden en realitet. Det var dristig sosialpolitikk. I dag reises spørsmålet om barnetrygden bør behovsprøves. Samme spørsmål ble reist i 1946. Den gang var man redd behovsprøving ville bli kostbart for Staten. Det ville kreve mye byråkrati, og ikke minst: Hvis alle foreldre med barn fikk samme rettighet, ville en unngå «fattigkasse-stempel» på trygdeytelsen. Løpet ble lagt, og har ligget der i 60 år. I disse årene har det vært liten politisk diskusjon om behovsprøving. Trygve Hegnar har prisverdig pekt på at han som rik mann vil ha seg frabedt en ytelse fra Staten som han ikke har behov for, men politisk har problemstillingen vært relativt fraværende - inntil nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Barnetrygden er direkte finansiert over statsbudsjettet, dvs. gjennom skatteseddelen. Jeg som relativt fattig pensjonist deltar altså i finansieringen av Trygve Hegnars ungers lykkelige barndom. Det er sikkert fine unger som trenger en rattkjelke eller en trampoline, men hvorfor skal jeg betale for det? På samme måte som i 1946 reiser det seg nå byråkratiske innvendinger. Hvor skal man sette grensen for behov? Hvor store ressurser kreves det av Staten for å finne denne grensen? Skatteseddelen er det minst egnede redskap til å finne svaret, i og med at milliardærer betaler 200 kroner i skatt, mens alenemødre må ut med tusenlapper. Jeg tror ikke det er veien å gå.

Her er mitt forslag til en enkel byråkratisk løsning: Send et brev til alle mottakere av barnetrygd og still det enkle spørsmålet: Har du behov for barnetrygd? Ja eller nei. Jeg har den tillit til rikingene at de unisont vil svare «nei». Så kan de strykes fra listen. De som sier «ja» kan dermed få litt mer. Dette er behovsprøving i praksis. Jeg har tro på at foreldre er i stand til å beskrive sine behov og ikke-behov på ærlig vis. Selvfølgelig vil det finnes juksepettere blant de rike, men det fins ikke noe byråkratisk system som greier å utrydde dem, så la dem få sin lille barnetrygd inni millioninntektene. Men jeg tror det er få av dem.