Barnets beste?

Barnelovutvalget kom for noen dager siden med forslag til ny regulering av barns samvær med skilte foreldre og foreldrenes adgang til å flytte. Uavhengig av reguleringen er et langt mer nærliggende problem for barn og foreldre fortsatt uløst: Økonomien setter i svært mange tilfeller en stopper for det samværet barna ønsker og har behov for. På dette området bedriver myndighetene er ren ansvarsfraskrivelse i forhold til Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon.

Barnelovutvalget foreslår at foreldre etter samlivsbrudd må være enige dersom flytting med barnet skal kunne skje. Imidlertid begrenses ikke adgangen til å flytte for den barnet ikke bor fast hos. Hensynet til barnet synes dermed å være gitt mindre vekt enn hensynet til den «forsmådde» forelderen. Reising mellom foreldrene er en belastning for mange norske barn. Enda større er belastningen for de mange barna som gjerne ville reist, men hvor samvær hindres av foreldrenes økonomi.

Det er fortsatt slik at for fire av fem barn med skilte foreldre har den ene av foreldrene daglig omsorg, mens barnet har en samværsordning med den andre. Delt omsorg er altså en ordning som et mindretall av skilte familier har. Derfor blir det av stor betydning å legge til rette for at samvær kan fungere best mulig - og at barn og foreldre faktisk har mulighet til å gjennomføre samværet.

Mange barnependlerne fyller fly og tog på fredager og i begynnelsen av ferier. De er på vei til mamma eller pappa for å ha samvær. Ofte etter en samværsmodell som ikke omfatter annenhver helg, men kanskje én helg i måneden eller kanskje bare ferier. Det har ofte blitt kritisert at man sender barn alene land og strand rundt, og at disse barna i dobbelt monn er taperne i foreldrenes skilsmisse. Min påstand er likevel at de som ikke får reise er de virkelige taperne.

Som advokat møter jeg foreldre som lever med en betydelig geografisk avstand mellom seg og barna. Fortvilelsen deres er ikke vanskelig å forstå når de gang på gang må formidle til sine barn at det ikke kan bli noe av det avtalte samværet, fordi de ikke har penger til å kjøpe billetter til reisen. Og det er mange foreldre som lever med en så anstrengt privatøkonomi at det skal lite til før balansen forstyrres og samvær må avlyses.

Det er ingen tvil om at norske barn generelt har gode rettigheter. Barneloven sikrer barnets rett til samvær med begge foreldrene i § 42, der det heter: «Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg.» Det slås sågar fast hvem som har ansvaret for at samværsretten blir oppfylt: «Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.» Barn har altså en klar rett og foreldrene et tydelig ansvar for at samvær gjennomføres.

Også FNs barnekonvensjon, som ble en del av norsk lov i 2003, skal sikre barnets rettigheter. I konvensjonens artikkel 18 er staten forpliktet til å yte egnet bistand slik at begge foreldre kan ha ansvar for barnets beste. I denne artikkelen er også hensynet til «barnets beste» understreket som det sentrale, slik det også er i barneloven og barnevernloven.

Når rett til samvær med begge foreldre er vel ivaretatt i lover og regler, hvorfor sitter det da unger landet rundt og har lite eller ikke noe samvær med begge sine foreldre? Til tross for at både barna og foreldrene ønsker samvær? Det eksisterer et åpenbart og betydelig gap mellom det som er en lovfestet rett og det som er hverdagen for mange tusen norske barn.

SVIKT: - Når rett til samvær med begge foreldre er vel i varetatt i lover og regler, hvorfor sitter det da unger landet rundt og har lite eller ikke noe samvær med begge sine foreldre, spør Thea W. Totland. Illustrasjonsfoto: Scanpix Vis mer

Norges forpliktelser i forhold til barnekonvensjonen svært tydelige. Når staten nøyer seg med bare å slå fast i loven at det er foreldrenes ansvar at samværsrett blir oppfylt, er dette etter min mening en ren ansvarsfraskrivelse fra norske myndigheters side.

Dette innlegget er ikke ment å være en pekefinger rettet mot foreldre som av ulike grunner ønsker eller føler seg tvunget til å flytte langt unna den andre forelderen, men snarere et forsøk på å fokusere på statens rolle i forhold til hensynet til barnets beste og dets krav på samvær med begge foreldrene. Når økonomiske forhold gjør at samvær er umulig, må det offentlig ha gode økonomiske støtteordninger. Ikke for å «sy puter under armene» på foreldrene, men for å sikre ungene de rettighetene de har etter barnekonvensjonen.

I dag er det ingen mulighet for foreldre å få støtte fra sosialkontoret til å kjøpe flybilletter til barna sine slik at samvær kan gjennomføres. Det må åpnes for en mulighet til økonomisk støtte fra det offentlige slik at foreldres personlige økonomi ikke står i veien for rettigheter barnet har etter nasjonale og internasjonale bestemmelser, som Norge faktisk har forpliktet seg til å oppfylle. Det er å håpe at også dette viktige momentet tas med i vurderingen når innstillingen fra Barnelovutvalget skal videre i den politiske prosessen.

•Advokat Thea W. Totland er spesialist på barns rettigheter og rettsspørsmål knyttet til barn. Hun driver også nettstedet barneadvokaten.no.