Barnets byrder

«Boyhood» er laget over tolv år for å gi et nært bilde av en oppvekst. Den lykkes.

FILM: Gjennom nesten tre timer blir du blir du kjent med Mason (Ellar Coltrane) på en måte du ikke har blitt kjent med noen annen gutt på film - fordi ingen film før har blitt laget på samme måte som Richard Linklaters «Boyhood». Linklater, manusforfatter og regissør, følger Masons oppvekst fra han er seks til han er atten.

Det har han gjort ved å vende tilbake til skuespillerne sine - Coltrane, Patricia Arquette og Ethan Hawke som spiller Masons foreldre, sin egen datter Lorelei Linklater, som spiller søsteren - hvert år i tolv år, og tatt opptak av dem som til sist har blitt satt sammen til et følsomt, stillferdig drama.

Mye av magien er helt enkelt å se Coltrane sakte vokse og bli eldre, og gå fra å være i de ustødige foreldrenes varetekt til å bli en mer kritisk tenåring, som ser på familien og omgivelsene med et mer selvstendig blikk, samtidig som han fremdeles er full av uro og nagende spørsmål.

Varm og forståelsesfull
Den forsiktige Mason og den kjepphøye storesøsteren bor hos moren etter en skilsmisse. Faren kommer og går, med ujevne og uforutsigbare mellomrom. Begge de voksne mener godt, men begge er usikre og uvørne og preget av at grunnen gynger i deres eget liv.

Moren binder seg impulsivt til ustabile menn, og havner i et voldelig ekteskap med en alkoholisert collegelærer som omsider får henne til å finne en ny styrke og gjøre et nødvendig rykk.

Faren holder liv i nomadetilværelsen og musikerdrømmen lengre enn han burde, og stresser over at forholdet til barna ikke er så fortrolig som det burde vært. Parallelt med Mason lærer seeren å forstå og tilgi de voksne, som prøver så godt de kan, også når det ikke er helt godt nok. «Boyhood» er en vàr, varm film.

Umaskert Coltrane
Den bæres ikke minst av et sterkt, hengitt ensemble, frontet av Ellar Coltrane. Linklater må ha hatt gudegitt flaks eller teft da han castet sin seksåring, for Masons umaskerte og samtidig innesluttede ansikt slutter aldri å gjøre inntrykk. Uten det ville ikke «Boyhood» virket som en så nær og så sann historie om å gjøre grunnleggende livserfaringer for første gang.

Richard Linklater har en sjelden fingerspissfølelse for prøvende, ladede situasjoner der håp og skuffelser testes ut mot ofte ugjestmilde omgivelser. Det kom til syne både i det vibrerende High School-dramaet «Dazed and Confused» (1993) og «Before Sunrise»-trilogien. «Boyhood» er mindre intens enn sistnevnte, og kanskje litt sakteflytende i starten.

Men det er en flod både med gode dyp og sterke understrømmer under overflaten.