FRAGMENTERT: Barnevernet virker som et felt i strid med seg selv, skriver artikkelforfatterne. Foto: NTB Scanpix
FRAGMENTERT: Barnevernet virker som et felt i strid med seg selv, skriver artikkelforfatterne. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Barnevernstjenester

Barnevern på leting etter seg selv

Vi ønsker en NOU som setter sammen delene i et fragmentert felt.

Meninger

i Den første Lov om barnevernstjenester ble iverksatt i 1954. Siden da har debattene rast om barnevernets plass i samfunnet. Gjennom diskusjonene i alle disse årene gir barnevernet inntrykk av å være fragmentert og et fagfelt som ikke blir enig med seg selv om hva det skal være.

Diskusjonene i dag handler fortsatt om hvor raskt eller hvor langsomt barnevernet reagerer på at barn og familier sliter med å finne ut av samspill og oppdragelse. Andre diskusjoner tar for seg omsorgsovertakelser; noen mener at fylkesnemndene overtar omsorgen for barn på tynt grunnlag. Andre peker på at omsorgsovertakelse bare skjer etter grundige vurderinger.

Gerd Hagen sa for 17 år siden i « Barnevernets historie – om makt og avmakt i det 20. århundret» (Akribe, 2001): For tidlig – for sent, for mye – for lite (side 225).

Det er like aktuelt i dag. På ytterste fløy i diskusjonen finner vi dem som mener at barnevernet bør avskaffes.

Barnevernets mandat er av en slik art at disse debattene nok alltid vil være med oss. Det er sunt - barnevernet har mye makt, og skal være åpent for innsyn og kritikk.

Likevel er det desillusjonerende at man har diskutert de samme temaene i mange tiår uten at det har kommet samlende svar på spørsmålene: Hvem skal administrere barnevernet? Hva skal være barnevernets kjerneoppgaver? Hva skal det kreves av kompetanse for å drive barnevernsarbeid?

Er de stadige omorganiseringer og reformer tegn på en grunnleggende usikkerhet om hva barnevernet skal være og hvordan utviklingen skal se ut? I sitt høringssvar til utredningen av eventuell desentralisering av oppgaver fra staten til fylkeskommunen sier Norsk Barnevernsamband (2018): Det siste vi trenger nå er en reform til.

Barneombudet blir referert i samme høringssvar: Siden barnevernet er midt i en reform og har vært preget av reform etter reform, mener vi at det siste barnevernet trenger nå, er en reform til.

Knyttet til disse diskusjonene reises det spørsmål om hva som skal være barnevernets oppgaver: Skal barnevernet ha ansvaret for at alle barn i samfunnet har det godt nok og arbeide med det både forebyggende og kurativt? Eller skal det forebyggende arbeidet ligge i sosialtjenesten mens barnevernet skal ha ansvaret for de tunge sakene, hvor spørsmål om omsorgsovertakelse og tvang må vurderes?

Vi får ikke den organiseringen som best ivaretar oppgavene barnevernet er satt til å gjøre og de menneskene barnevernet skal yte tjenester til, før diskusjonen om hva som skal være barnevernets kjerneoppgaver har ført til en konklusjon som er både faglig og administrativt akseptabel.

Barnevernsarbeideres kompetanse drøftes, og også her virker barnevernet som et felt i strid med seg selv. De som kjenner feltet ser at et så komplisert fagfelt krever fagfolk med høy kompetanse. En barnevernssak betyr å forholde seg både til en families indre liv så vel som å kunne se familiens liv i kontekst som økonomi og kultur. Og alle vurderinger skal skje innen rammen av et lovverk. I noen saker møter barnevernsarbeideren mennesker i sterk konflikt, og blir møtt med trusler og vold eller med fortvilelse og resignasjon. Andre har aldri hørt om barnevern og er forferdet over at foreldre og det offentlige sammen har ansvaret for barns oppvekst.

Dagens treårige høyskoleutdanning er ikke tilstrekkelig til å håndtere så kompliserte situasjoner. Men krav om økt kompetanse blir ikke fulgt opp på en forsvarlig måte på politisk hold. Isteden lappes det på kompetansemangelen: En juridisk modul ved en utdanningsinstitusjon, en samspillsmodul et annet sted, kurs om betydningen av å forstå kultur og etnisitet osv. Masterstudier øker utvilsomt deltakernes kompetanse, men slike tilbud er ikke for alle. Mange må kjempe seg til permisjonen for å fullføre slik videreutdanning. Med all respekt for disse enkelte tiltakene: De er ikke svaret på spørsmålet om hvilken utdanning som best matcher de kravene barnevernsarbeidere står overfor.

Politikerne må nå gi utdanningsinstitusjonene anledning til å forberede barnevernsarbeidere på de kravene barnevernsarbeid stiller, uten å repetere de samme enkelttiltakene som skaper det lappverket vi har i dag. Inger Oterholm uttrykte det slik i «Kompetanse til arbeid i barneverntjenesten – ulike aktørers synspunkter» i tidsskriftet Norges Barnevern nr. 3, 2016: … spørsmålet om kompetanse til arbeid i barneverntjenesten har vært tematisert i flere tiår. Det er i stor grad de samme spørsmålene og til dels de samme løsningene som pekes på (vår utheving). Vi vet at departementet arbeider med kompetanseheving i barnevernet. Vi er imidlertid usikre på om forslagene til kompetanseheving blir satt inn i den sammenhengen vi etterlyser i dette innlegget.

Vårt ønske nå er å peke på hvilket fragmentert felt barnevern er, og at dette skaper usikkerhet i feltet. Det må tas nasjonale grep som setter delene av barnevernet sammen til en helhet. Vi må få klarhet i hva våre politikere vil med barnevernet og få det krafttaket det er å få elementene til å henge sammen.

Vi ønsker en NOU om norsk barnevern som setter det hele sammen. Vi ønsker en grunnleggende gjennomgang og omforent forståelse av hva barnevernet skal være og ut fra det hvilken utdanning som setter barnevernsarbeidere i stand til å løse de oppgavene de er satt til å løse.

Diskusjonene om barnevern vil likevel alltid være der, og vi skal ikke ønske det annerledes. Men vi ønsker å slutte å famle omkring i fragmenter og prøveordninger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.