Barnevern, vitenskap og politikk

Spørsmålene om når det skal gripes inn, på hvilket grunnlag og hva som er barnets beste, er politisk-normative spørsmål.

Befring-utvalget overleverte i begynnelsen av mai innstillingen «Barnevernet i Norge» til barneminister Orheim. Dette er et omfattende arbeid, hvor det er redegjort for kunnskaps- og forskningsstatus, utdanningens betydning, faglige og rettslige vurderinger. Utvalget gir en ryddig oversikt over utfordringer i dagens barnevern. Rapporten munner også ut i en rekke forslag til endringer. I tråd med nyere oppfatninger av barn som rettssubjekter har utvalget særlig vektlagt tiltak som kan bedre barns rettsstilling. Det er åpenbart at barnevernet trenger til fornyelse, men spørsmålet er hva grunnlaget for dette skal være.

Utvalgets perspektiv er at det trengs mer forskning om barnevernet, og da først og fremst forskning som sier noe om den faktiske situasjonen i dagens barnevern. Ifølge utvalget er problemene i barnevernet hovedsakelig å forstå som spørsmål av vitenskapelig art. Jo mer empirisk dokumentasjon en får, jo bedre blir en rustet til å gjøre noe med problemene. Nå er vi ikke imponert over forskningen på området, men spørsmålet er likevel om dette er det eneste saliggjørende.

Problemet er at verken konvensjonell forskning eller denne utredningen klarer å fokusere egenarten ved de problemer barnevernet står oppe i. Det er ikke bare fordi kompetansen er lav og kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt at det oppstår problemer. Det er også fordi barnevernet berører viktige samfunnsnormer og det prinsipielle skille mellom det offentlige og det private. Hvor og hvordan dette skillet skal trekkes, er det ikke enighet om. Her står det om hvilke verdier og normer vi vil skal gjelde i privatsfæren. Spørsmålet er hvilke standarder som skal gjelde omsorgen for barn og for oppvekstvilkår for ungdom. Erkjennelsen av at barnets beste er et normativt spørsmål, har i dag bred oppslutning. En finner ikke svar på slike spørsmål ved å følge en rent vitenskapelig prosedyre. Det er ikke et spørsmål som kan utledes fra studiet av hvordan samfunnet er , men ut fra hvordan det bør være. Kort sagt, det er et politisk spørsmål, og i denne debatten er Ola og Kari like meningsberettiget som ekspertene. Det er derfor behov for et eksplisitt normativt perspektiv på barnevernet når man nå skal finne ut hvilke tiltak som kan gjøres for å bedre forholdene for utsatte barn og unge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når vi fremholder at diskusjonen om barnevernet må være normativt forankret, så betyr ikke det at empirisk kunnskap er uviktig, eller at de som arbeider i barnevernet, ikke skal være faglig kvalifisert. Tvert imot, på et vanskelig og komplisert område som barnevern må det nettopp stilles strenge krav til kunnskapsgrunnlag og kompetanse. Det er imidlertid et sentralt poeng at det er grenser for eksperters legitime kompetanse - enten nå ekspertene er leger, psykologer eller sosialarbeidere. Barns oppvekstforhold og avklaringen av hva som skal være barnets beste, må oppfattes som størrelser som ingen har fasit på.

Dette for det første fordi hvert barn og hver familie er unike: I beskrivelsen av biologiske forhold og sosiale relasjoner inngår individer med spesielle biografier og livshistorier. For det andre fordi borgerne i en demokratisk rettsstat har rettigheter som skal beskytte den private integritet også mot statlige inngrep. For det tredje fordi forståelsen av barnets beste endres i takt med sosiale forhold og kollektive selvfortolkninger: Oppfatninger om hvem vi er og vil være, forandres over tid. Videre er problemet at profesjonene utøver et betydelig skjønn og at deres kunnskapsbase også inneholder ekstra-vitenskapelige elementer. Profesjonene besitter ikke bare kunnskap om mål-middel-sammenhenger, men er også bærere av et moral- og samfunnssyn. Her finnes mange mer eller mindre «interne» standarder for hva som er riktig og godt. Dette kan være nødvendig for å få gjort fornuftige prioriteringer og fattet gode vedtak, men det reiser et problem med hensyn til etterprøvbarhet og rettssikkerhet. I det praktiske barnevernet står man i fare for å opptre teknokratisk, dvs. at det er fagfolk som avgjør normative spørsmål uten demokratisk kontroll: profesjonell kunnskap blir ikke holdt opp mot andre standarder og mål.

I dag påpekes stadig oftere problemene med manglende åpenhet og demokrati, med de etisk uforsvarlige sidene ved en lukket, profesjonsstyrt praksis. Det er en innsikt fra kritisk forskning at fagkunnskapen ofte viser tilbake til bestemte (autoritære) oppfatninger av det gode samfunn, til enkle rettferdighetsbegreper og mål-middel-oppfatninger som truer unike livsformer og livskontekster. Substansielle kunnskapsregimer virker disiplinerende: De standardiserer, normaliserer og truer den enkeltes verdighet.

Den vidtfavnende oversikten over empirisk forskning som Befring-utvalget har frembrakt, er viktig. Man ser at det finnes mange kunnskapsbaser. Utredningen viser også at profesjoners kunnskap, som all annen kunnskap, er feilbarlig. Feilbarligheten i den profesjonelle kunnskap har vi da også blitt smertelig klar over gjennom senere tids forskning. Det er avdekket store overgrep mot individet i oppbyggingen av velferdsstaten.

En måte å sikre seg mot at overgrep blir foretatt med referanse til «empirisk kunnskap», er større bevissthet om vitenskapens grenser. Lovmessighets-kunnskap kommer ofte til kort: Selv om en vet at rusmisbrukere generelt ikke er gode omsorgspersoner, er det vanskelig å si at rusavhengige Kari ikke kan ha omsorgen for sin fem år gamle sønn Per. Teoretisk kunnskap vil kun være ett premiss blant flere i behandlingen av konkrete barnevernssaker, fordi de som er involvert, har ulike egenskaper, livshistorier og potensial til forandring. Man kan ikke av etiske grunner behandle mennesker etter abstrakte kriterier og ved hjelp av generelle kunnskapsbaser. Det kreves en konkret vurdering av situasjonen, av grad av tilhørighet, av omsorgssviktens karakter o.l. for å kunne slutte om slikt.

Spørsmål om når det skal gripes inn, på hvilket grunnlag, hva som er barnets beste - kort sagt hvilke retningslinjer som skal legges til grunn for å finne ut hva som er en adekvat oppvekst - er politisk-normative spørsmål. Det trengs derfor en prosedural tilnærming til barnevernets utfordringer. Dette gjelder prosedyrer for medbestemmelse, samhandling og beslutningsfatning. Det er slike som kan takle forholdet mellom det som er og det som bør være. Det er retten og politikken som ifølge vår konstitusjon er tillagt kompetansen til å ta stilling i slike spørsmål, ikke forskeren eller den enkelte tjenesteutøver. Og i barnevernet trengs det prosedyrer som gir berørte parter en sentral plass i utformingen av hva problemet er og hva løsningene skal bestå i.

Spørsmålet er om de prosedyrer som er etablert, strekker til for å sikre berørte parters interesser, dvs. for å sikre at individets autonomi og verdighet blir respektert. Bestemmelser av hva som er «alvorlige mangler ved omsorgen», at barn «har særlige behov», og «barnets beste», er vanskelig å bli klok på hvis en ikke eksplisitt knytter det til en prosedyre og hever det over alle innholdsmessige bestemmelser. Dette blir særlig viktig etter hvert som samfunnet blir mer multikulturelt og verdimessig heterogent. I dag er det mange oppfatninger av hva det gode samfunnn består i. Kun ved å legge til grunn en prosedyre hvor alle parter kommer til orde, hvor all informasjon stilles til rådighet og hvor en får til en skikkelig argumentasjonsutveksling, kan en ha håp om å rekke fram til en forståelse av hva som er på spill for de berørte parter, og hva slags løsninger barnet egentlig er best tjent med.

Barnevernet må håndteres på mer politiske premisser. Standarder må settes, og prosedyrer må institusjonaliseres. I våre samfunn er det imidlertid vanskelig å få inkludert alle relevante interesser og behov via de tradisjonelle politiske innflytelseskanalene. Det er også vanskelig å føre en slik debatt i den medievridde offentligheten. Derfor er det behov for konsensuskonferanser også her, og ikke bare i helsevesenet, for å få drøftet hvilke standarder vi vil skal gjelde i den offentlige omsorgen for barn og unge.