Barnevernet - mer brukermedvirkning

De siste årene har medieoppslagene om det problematiske barnevernet endret karakter fra tabloidoverskrifter om enkeltskjebner til fagfolk og forskere som står fram og mener å ha funnet svaret på hva som er galt.

En rekke oppslag har fokusert på manglende kompetanse hos barnevernsarbeiderne. Det er enighet om at ressurssatsingen som fant sted gjennom det nasjonale utviklingsprogrammet i perioden 1991- 1993, ikke er fulgt opp med tilsvarende satsing på kompetanseheving for dem som står i de daglige dilemmaene og er med på å legge viktige premisser for framtida til de mest utsatte barna.

Barnevernsstatistikken for foregående år har ført flere fagfolk og forskere ut i mediene de siste ukene. Tallene viser blant annet at det har vært en dramatisk nedgang i antall omsorgsovertakelser for spebarn, en svært stor andel av de unge som bor i barnevernsinstitusjoner har omfattende psykiske vansker, og det er vanskelig å finne fosterhjem til barn som er blitt 5 år eller mer ved omsorgsovertakelsen. Ingen som kjenner barnevernsfeltet, lar seg sjokkere eller overraske av disse tallene. Det er overhodet ingen grunn til å tvile på statistikken. Det som er mer kontroversielt, er de årsakssammenhenger som framsettes og de forslag til løsninger som følger av dette.

Det har skjedd en formidabel kunnskapsutvikling innen barnevernet de siste 10- 15 årene. Det betyr at mulighetene for å vite hvilke tiltak som virker, er større fordi den omfattende satsingen på forskning og utviklingsarbeid har gitt oss muligheter til å kople funn fra flere prosjekter. Samtidig skal vi være klar over at forskning i all hovedsak er rettet inn mot å gå i dybden, og således vil enkeltprosjekter ofte belyse deler av en større helhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statistikk alene kan ikke gi oss svaret på hva som er rett hjelp til rett tid. Vi kan ikke automatisk slutte at barn har fått det verre ved at antall omsorgsovertakelser har gått ned. Hvis dette var tilfelle, kunne vi med letthet kople sammen statistikkene som jeg har nevnt ovenfor, og konkludere med at flere barn må under omsorg i så tidlig alder som mulig. Det ville kunne gjøre arbeidet «enklere» og kanskje billigere for barnevernstjenesten, fordi en rekke hjelpetiltak ville være unødvendige. Men det ville stå i sterk kontrast til nyere forskning og fagideologi som understreker nødvendigheten og behovet for at foreldrene og barna i mye større grad blir aktive deltakere såvel i utredningen av en vanskelig situasjon som i de hjelpetiltak som settes i verk. Ønsket om større grad av brukermedvirkning og innflytelse har medført utprøving av tilnærminger og hjelpetiltak der ekspertenes viten nedtones til fordel for aktiv deltakelse fra dem som har problemet. Dette skjer ikke bare i barnevernsfeltet, men kommer inn som rådende fagideologi innen flere og flere områder av det profesjonelle hjelpearbeidet. Når vi vet noe om hvor vanskelig det til nå har vært å oppnå entydig positive resultater i barnevernet, må det være all mulig grunn til å gi nye tilnærminger en reell sjanse.

Gjeldende og tidligere barnevernslov legger til grunn at så sant det er forsvarlig, skal barn vokse opp hos sine biologiske foreldre. Å påstå at det biologiske prinsipp hindrer barnevernstjenesten i å hjelpe barna så tidlig som mulig, bygger på den tradisjonelle fagideologien om at det er ekspertene, de profesjonelle hjelperne, som vet hva som er best for barnet. Det biologiske prinsipp står ikke i veien for å vedta alternativ omsorg for de barna foreldrene til tross for hjelpetiltak ikke greier å gi forsvarlig omsorg. Lov om barnevernstjenester har kriterier og prosedyrer for hvilke tiltak som kan iverksettes dersom foreldrene er ute av stand til å gi barnet den omsorgen det har behov for. Hvis barn blir værende for lenge hos foreldre som ikke kan gi forsvarlig omsorg, må vi spørre oss om vi har klart å nå fram med hensiktsmessige hjelpetiltak til foreldrene. Først når vi sammen med foreldrene har forsøkt å oppnå endring, er grunnlaget for omsorgsovertakelse til stede. Det er verken i juridisk eller faglig forstand tilstrekkelig å tro at endring ikke nytter eller basere sine avgjørelser på det faktum at en har sett andre i tilsvarende situasjon mislykkes med omsorgsoppgaven.

Et paradigmeskifte fra ekspertvelde til reell brukermedvirkning krever kompetanseutvikling og kompetanseoppbygging. En mer myndiggjørende praksis forutsetter at både perspektivet for arbeidet og de konkrete arbeidsmåtene legges om. Like lite som det nytter å tro at foreldre i en vanskelig livssituasjon kan klare å endre holdning og atferd over natta, nytter det å tro at kompetanseoppbygging i barnevernsfeltet kan gjennomføres i løpet av kort tid og en gang for alle. Her må et bredt spekter av tiltak iverksettes.

Den formelle kompetansen må styrkes gjennom at flere får anledning til å ta videreutdanning. Enkelte har hevdet at problemet i barnevernet er at det generelle utdanningsnivået er for lavt. Formell utdanning på hovedfagsnivå for flere kan være en vei å gå. Dette vil ikke alene kunne løse kompetansebehovet i en tjeneste som stiller store krav til personlig kompetanse. Det må legges til rette for profesjonell utvikling i praksisfeltet. Barnevernsarbeid er ikke naturvitenskap og matematikk. Skjønnsmessige vurderinger der juridiske, faglige, etiske og moralske spørsmål er innvevet i hverandre, er barnevernsarbeidernes hverdag. Større grad av brukermedvirkning forutsetter reflekterte fagfolk som kan møte og forholde seg til et vidt spekter av menneskelige reaksjoner. En bevisst satsing på faglig veiledning over år er nøkkelen til å kunne utvikle god personlig kompetanse. Det hjelper lite å ha kunnskap om hva som skal til og hvordan endring skal gjennomføres, dersom en ikke er i stand til å handle sammen og til beste for dem som trenger hjelp. Det er skråsikkerheten fra fagfolk som ikke har tilstrekkelig formell og personlig kompetanse, som er barnevernets verste fiende. Dernest kommer lettvinte svar og løsninger fra politikere, forskere eller fagfolk som bare ser fragmenter av et komplekst og sammensatt problemområde.

Å nå ut til brede deler av befolkningen med velfundert informasjon om hva barnevernet er og gjør, er kanskje når alt kommer til alt en utopi. Det vi derimot må kunne forlange, er at myndigheter og politikere tar til seg så mye kunnskap av hva barnevern handler om, at de ikke blir aktive motspillere i kampen om et bedre barnevern og rett hjelp til rett tid for dem som trenger det.

Mediene er både et viktig og et vanskelig virkemiddel å bruke i denne kampen. En tjeneste med lange tradisjoner i å være lukket for innsyn fra omverdenen trenger å bli kikket i kortene. Demokrati og menneskerettigheter tilsier at de som føler seg utsatt for overgrep fra barnevernstjenesten, skal kunne bruke mediene til å si fra om den urett de opplever. Fagfolk må ha anledning til å si fra gjennom mediene når ressurser, lovverk eller kompetanse ikke er tilstrekkelig til å hjelpe alle dem som har behov for barnevernets tjenester. Det store dilemmaet er imidlertid det faktum at for at sakene skal ha interesse for mediene, må budskapet spisses og nyansene nedtones. Dette medfører i de aller fleste tilfeller en fragmentert debatt der kampen står om hvem som oppfatter virkeligheten rett, framfor reelle diskusjoner om hva som skal til for å oppnå endring. Derfor er det mye som taler for at det i mange sammenhenger er like mye å oppnå gjennom påvirkning og synliggjøring på andre måter som gjennom sensasjonspregede oppslag i mediene. Faglige nettverk med utfordringer både på det formelle og personlige plan gir sannsynligvis størst effekt både når det gjelder kompetanseheving og reelle hjelpetiltak.

Mediene vil likevel fortsatt spille en aktiv og viktig rolle for barnevernets legitimitet i befolkningen. Det gir håp når Dagbladet på lederplass for en tid tilbake bidro med konstruktive innspill på hva som er nødvendige tiltak for at utsatte barn og unge skal få enda bedre hjelp i framtida. Enda viktigere er det at barne- og familieministeren aktivt lytter til råd fra fagorganisasjoner og forskere og nå gir politiske signaler om at det skal satses på bedre opplæring for dem som arbeider i barnevernet.