VILLE BLI SETT: Gi meg verktøy på hvordan jeg skal ta imot de vonde følelsene uten at det går ut i rus, selvskading og kriminalitet, skriver kronikkforfatteren, 17 år gamle Ayla.
VILLE BLI SETT: Gi meg verktøy på hvordan jeg skal ta imot de vonde følelsene uten at det går ut i rus, selvskading og kriminalitet, skriver kronikkforfatteren, 17 år gamle Ayla.Vis mer

Barnevernet:

Barnevernet ble skapt for sånne som meg

Dere skal bygge meg opp som en trygg voksen, og da må jeg få lov til å være som alle andre barn.

Meninger

Jeg heter Ayla. Jeg er en av de psykisk syke barnevernsbarna Ine Haver og Jan Storø skriver om i Dagbladet 7. august. Jeg har vokst opp med vold, overgrep, rus og kriminalitet og jeg er 17 år gammel. Dette er mitt svar til dere:

Da jeg var en liten jente hadde jeg raserianfall, jeg fortalte fantasihistorier og jeg kunne lyve masse. Jeg visste inni meg selv at jeg følte på den vonde klumpen i magen, så jeg ville bli sett og jeg ønsket at noen skulle begynne å spørre om hva som foregikk inni meg som gjorde at jeg oppførte meg som jeg gjorde. De voksne så på det som symptomer til sykdom, og mange snakket hele tiden om hvor syk jeg måtte være.

Jeg ble henvist til BUP, og jeg fikk diagnoser. Jeg begynte å tenke på meg selv som syk. Jeg trodde følelsene mine ikke stemte, for det var jo meg det var noe galt med. Jeg var syk. Så jeg ble sintere og sintere, og mer giddeløs. De voksne sa «nei, hun har jo ADD, ADHD, emosjonell forstyrrelse, så hun bare er sånn». Som tenåring var jeg stygg i kjeften, kriminell og skolevegrende. Jeg ble tvunget til å snakke med så utrolig mange med «psyk» i titlene sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gjorde at jeg følte meg mindre verdt enn de andre i klassen min, og det gjorde vondt. Hvorfor måtte jeg bli behandla så utrolig mye mer annerledes enn de andre i klassen min bare fordi jeg var fosterbarn? Jeg hatet å være meg, så jeg måtte få ut følelsene mine gjennom selvskading og kriminalitet. Det er ganske grusomt at samfunnet skal se på oss som har opplevd vondt som syke. Da er det vanskelig å føle at man hører til.

Å ha vokst opp med hva jeg har vokst opp med er faen så sykt, men jeg er ikke syk. At jeg føler på vonde følelser og må uttrykke dem er helt naturlige reaksjoner på noe som absolutt ikke er greit. Da jeg skar i huden min eller manipulerte voksne, så handlet det ikke om at det var meg det var noe galt med, men omgivelsene mine. Jeg hadde ikke lært hva voksne hadde lov til å gjøre mot meg og ikke, hva som var god kjærlighet eller hvordan jeg skulle vise andre at jeg var glad i dem, så hvordan kunne jeg ha fått ut følelsene mine på andre måter enn å uttrykke dem i «atferd»? Med en gang du kaller det syk, så gir du meg en unnskyldning til å fortsette å bruke mennesker, skade meg selv og såre dem rundt meg. Jeg er jo «syk», så da tenker jeg det er greit.

Det syke er om jeg kunne ha levd alt det jeg har opplevd uten å føle på vonde følelser og ikke uttrykke smerten i hjertet mitt.

Sånn dere tenker i kronikken deres er sånn det har vært i alle år, og helt ærlig så funker det ikke. Kanskje det funker for dere, men det funker ikke for oss som skal ha hjelpa. Dere snakker om at det gir lettere hjelp i Nav med diagnoser, men hvis dere som barnevernspedagoger gjør jobben deres så skal ikke vi ha behov for å havne i Nav.

Barnevernet ble skapt for sånne som meg, sånn at jeg kunne få en bedre sjanse i livet enn jeg hadde fått i mitt biologiske hjem. Men dette går ikke hvis jeg skal bli psyk fordi jeg føler på vonde følelser. Jeg bare tenker på ressursene barnevernet har brukt på meg da, som ikke har fungert. Dere skal bygge meg opp som en trygg voksen, og da må jeg få lov til å være som alle andre barn. Da må jeg få lære hva voksne har lov til og ikke, hva som egentlig er kjærlighet og hva som er en god voksen, sånn at jeg kan sette ord på hva som har føltes vondt og galt i livet mitt. Jeg må lære at hva jeg har opplevd ikke trenger å være svakheter.

Å ha opplevd vold, overgrep og omsorgssvikt er ikke grunner til å bli liggende i senga, kutte meg sjøl, være kriminell eller lykkepillejunkie, men det er grunner til hvorfor jeg skal stå opp hver dag for å kjempe for meg selv fordi jeg fortjener å ha det bra! Gi meg verktøy på hvordan jeg skal ta imot de vonde følelsene uten at det går ut i rus, selvskading og kriminalitet, fordi jeg må få lov til føle på at det jeg har opplevd er vondt uten at det skal bety at jeg er syk. Lær meg å bruke erfaringene mine til nytte for meg selv og andre, men ikke kall meg syk. Det er ikke greit!

Jeg er enig med dere at kjærlighet ikke er halleluja-svaret, men det må være grunnmuren i barnevernet. Jeg veit ikke om dere aner hvor seriøs jobb dere har, men dere sitter på hele livshistoria mi og makta til å ta ganske alvorlige valg i mitt liv, så jeg fortjener i det minste å kjenne på at dere bryr dere og er glad i meg. Jeg har ikke kjent på hvordan kjærlighet skal føles, og dere er de første jeg møter i systemet. Dere kontrollerer hva slags inntrykk jeg har av alle andre jeg møter etter dere. Det er helt avgjørende at jeg føler at dere bryr dere for at jeg skal være ærlig med dere, og at dette ikke bare er jobben deres.

Jeg må kjenne på det at dere tok valget om å være barnevernspedagog fordi dere har en kjærlighet for barn, og kjærlighet for å gjøre forskjell i barns liv. Hvis jeg veit at dere bryr dere, så gjør jeg og det. Men hvis dere sånn helt ærlig tenker at det er uprofesjonelt å jobbe med kjærlighet for barn, hvorfor velger man da et yrke som møter de barna som trenger kjærlighet sårest av alle? Da har man ingenting i barnevernet å gjøre. Jeg veit det er sårt at jeg sier det, men det må bli sagt.

Det tok 14 år før jeg fortalte barnevernet mitt at jeg ble utsatt for vold og overgrep, på grunn av at jeg ikke visste hva voksne hadde lov til og ikke, fordi jeg trodde at det bare var jeg som var syk og fordi jeg tenkte barnevernet ikke brydde seg. De voksne hadde ikke hatt mulighet til å vite heller, for jeg må føle meg trygg og elsket for å være ærlig om noe som er så vondt. Begynner dere å få en peiling på hvor viktig dette er?

Jeg skriver ikke dette debattinnlegget fordi jeg er kranglete, men jeg vet at dette med kjærlighet og at vi ikke blir sett på som psyke er avgjørende for at vi skal bygge barn til å bli trygge voksne. Det er jo hele poenget med barnevernet. Kontaktpersonen min viser at hun er glad i meg, og at jeg må utredes for psykiske lidelser er aldri et samtaletema. Vi snakker om hva som skal til for at jeg skal ha det bra, også leter vi etter løsninger sammen. Med et barnevern med mot til å ha tro på meg fikk jeg tro på meg selv.

Jeg har gått fra sengeliggende, selvskadende, skolevegrende og kriminell til politisk aktiv og skoleflink, og jeg bygger opp ei framtid som en trygg voksen. Jeg vil jobbe i barnevernet og jeg skal bli glad i alle barna jeg er så heldig å få jobbe med, fordi de fortjener at noen viser dem at de er verdt å bli glad i, sånn at de kan bli glad i seg selv.

Unger som meg er like mye verdt som dere, og kunnskapen vi sitter på er minst like viktig. Vi kjenner livene våre best, og vi veit hva vi trenger for at vi skal ha det bra. Så start der, så går vi framover.