Barnevernet og mediene

SISSEL BENNECHE OSVOLD

går i artikkelen «Oppgjørets time» i Dagbladet 25. oktober 2003, hardt ut mot barnevernet. Hun ser ut til å mene at barnevernet ikke er kommet særlig mye lenger med hensyn til arbeidsmetoder og menneskesyn, enn barnevernet på 50-tallet. I hvert fall ikke når det gjelder bruk av IQ-tester. Artikkelen føyer seg inn i en journalistisk tradisjon som går ut på å underkjenne inngrep og vurderinger fra barnevernets - i artikkelen også domstolenes- side når det gjelder enkeltsaker. Også der det ikke skjer inngrep, blir dette ofte kritisert. Barnevernet arbeider derfor per definisjon i motvind fra mediene. Dette er antakelig en av grunnene til at saksbehandlere nesten aldri uttaler seg i enkeltsaker, selv når partene har opphevet taushetsplikten. De risikerer ikke bare å bli utsatt for kritikk i mediene, men også for trusler og sjikanøse henvendelser. På den måten får publikum et meget skjevt bilde av den virkelighet barnevernet arbeider i.

SOM JURIST

med et pågående doktorarbeid om hjelpetiltak i barnevernet, vil jeg gjerne kommentere noen av påstandene i artikkelen, på bakgrunn av mitt eget datamateriale. Dette materialet består av 30 barnevernsaker med alle underliggende dokumenter. Man får ofte et annet inntrykk av en sak når man har tilgang til alle dokumentene, enn når man leser et fylkesnemndvedtak eller en dom, slik Bennecke Osvold har gjort i «Svanhild-saken» som er hovedfokus for hennes artikkel. Saken gjelder en omsorgsovertakelse der evnetester er benyttet som vurderingsgrunnlag. En håndfull av sakene i mitt materiale dreier seg om mødre som har fått diagnoser eller betegnelser som «lettere psykisk utviklingshemmet», «noe mentalt tilbakestående», «intellektuelt funksjonsnivå på linje med en 11-åring», «evnesvak». I enkelte av sakene ble det benyttet evnetester som supplement til den generelle omsorgsvurderingen; aldri som denne vurderingens bærebjelke. Disse sakene hadde flere felles trekk. Noe som gikk igjen i de sakkyndiges beskrivelser av mødrene, var en grunnleggende umodenhet også på det følelsesmessige området. Det handlet om kvinner som selv trengte til mye omsorg og oppmerksomhet. Mødrene ble oppfattet som kjærlige, omsorgsfulle og glade i sine barn, men uten tilstrekkelig evne til å sette seg inn i barnets situasjon og prioritere hensynet til barnet foran hensynet til seg selv. I ett av tilfellene medførte også manglende intellektuell og språklig stimulans at barnets språkutvikling ble vesentlig forsinket.

DISSE SAKENE ER

få og muligens ikke representative. Men de viser at det kan være en sammenheng mellom et svakt intellektuelt funksjonsnivå og omsorgsevne, der begge blir påvirket av en grunnleggende umodenhet. Det er derfor ikke sikkert at Bennecke Osvold har rett når hun sier at «bruken av IQ-tester er åpenbart tvilsom, fordi slike tester ikke sier noe om vedkommendes omsorgsevne». Et annet spørsmål er om det er nødvendig å benytte slike tester i vurderingen av omsorgsevnen, eller om man bør bruke andre metoder og kriterier.

Bennecke Osvold skriver: «Det er med andre ord fortsatt IQ-tester i bruk som kan forsvare systemets overtakelse av barn» og «i dag risikerer mor å miste barna fordi hun er - teorisvak». Dette er ikke bare misvisende, men direkte feil. Det er helt klart at svake intellektuelle evner ikke i seg selv kan begrunne en omsorgsovertakelse. Medienes omtale av «Svanhild-saken» har bidratt til å spre dette som en alvorlig feiloppfatning. Omsorgsovertakelse kan skje hvis a) det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet barnet trenger, b) foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får behandling og opplæring, c) barnet blir utsatt for mishandling eller andre alvorlige fysiske eller psykiske overgrep og d) det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.

DET SISTE VILKÅRET

(d) var nytt ved barnevernloven av 1992, og innebærer at omsorgen kan overtas selv om det ikke foreligger aktuell omsorgssvikt, for å beskytte barnet mot en utvikling som kan skade det. Selve omsorgsovertakelsen blir dermed i praksis et forebyggende tiltak. Avgjørelsen må nødvendigvis bygge på prognoser. For å veie opp mot dette er beviskravet strengt - «overveiende sannsynlig». Med denne bestemmelsen har lovgiver særlig hatt for øye situasjoner der foreldrene er psykisk utviklingshemmede eller alvorlig sinnslidende. Erfaringsmessig kan slike foreldre i noen tilfeller klare omsorgen for barnet mens det er helt lite. Den manglende omsorgsevnen blir ofte først tydelig etter hvert når barnet blir eldre og mer krevende med hensyn til følelsesmessig og intellektuell stimulering. Forskning viser at barna da ofte er skadet av omsorgssvikten før de tas under omsorg.

En omsorgsovertakelse kan bare skje hvis det anses nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan ikke treffes hvis det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Dette reflekterer det biologiske utgangspunkt barnevernloven bygger på, nemlig at det anses som en egenverdi for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre, selv om det er mangler ved omsorgen.

Det må kunne sies at terskelen for å overta omsorgen for et barn er høy i Norge. De øvrige sakene i mitt materiale og annen forskning viser at det i en del tilfeller settes inn massive hjelpetiltak over lang tid selv om det fra starten av er sannsynlig at barnet er i en omsorgssvikt-situasjon. Barnevernet forsøker gjerne i det lengste å hjelpe barn og foreldre til å få et brukbart familieliv, selv om oddsene er dårlige. Når dette ikke lykkes, vil barna også her kunne ta skade av å gå årevis på hjelpetiltak som ikke fungerer.

DET ER MANGE

som snakker med høye stemmer når en opprivende barnevernsak omhandles i mediene. Barnets stemme er sjelden en av disse; heller ikke barnevernets. Det er ikke gitt at det største problemet med dagens barnevern er overtrampene mot foreldrene. Kjennskap til barnevernspraksis og barnevernsforskning kan gi inntrykk av at offentlige myndigheter og andre i mange tilfeller er for forsiktige med å melde saker til barnevernet, at barnevernet griper inn for sent i alvorlige tilfeller og at barn går for lenge på hjelpetiltak. Vi må ikke glemme at det å fokusere ensidig på foreldrenes interesser kan innebære et overtramp mot barnet. Når Bennecke Osvold etterlyser en bedre etterlevelse av menneskerettighetene, så vil en sterkere prioritering av barnets interesser være et skritt i riktig retning ved oppfyllelsen av Norges forpliktelser etter Barnekonvensjonen.