INNSYN: Det er helt nødvendig at pressen krever åpenhet og innsyn og bidrar til kritisk refleksjon rundt vern av sårbare barn, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
INNSYN: Det er helt nødvendig at pressen krever åpenhet og innsyn og bidrar til kritisk refleksjon rundt vern av sårbare barn, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Barnevernet tar ikke barn

Barnevernet trenger kritiske blikk, men ikke ukritisk retorikk.

Meninger

En påstand vi ofte kan lese i avisartikler, debattinnlegg og kronikker er at «Barnevernet tar barn». Barnevernet tar ikke barn. Det er ikke bare en upresis formulering, den er sannsynligvis bevisst brukt for å bygge opp under frykt og konflikter.

Det å jobbe i barnevernet er kanskje den vanskeligste jobben du kan ha. Utskjelt og forhatt, men også ønsket og nødvendig. Du befinner deg alltid i spennet mellom de faglige vurderingene du gjør knyttet til hvert eneste barn du møter, til den store debatten om hvilke mandat samfunnet har gitt og skal gi barnevernet. Dersom man bare opplever barnevernet gjennom mediene kan det virke som du enten er for tidlig eller for seint ute. Det de færreste vet er at du i de aller fleste tilfellene handler akkurat i tide, og at barna og foreldrene er glade for jobben du gjør. Mediene har gjort fint lite for å belyse nettopp det. Tvert imot har de bygd opp under retorikk som distanserer og fremmedgjør.

I utgangspunktet er jeg glad for at det finnes journalister som tar seg tid til å sette seg inn i barnevernet. Jeg mener det er helt nødvendig at pressen krever åpenhet og innsyn og bidrar til kritisk refleksjon rundt hvordan myndigheter og barnevern forvalter den mest kompliserte samfunnsoppgaven vi har, vern av sårbare barn. Reportasjen «Glassjenta» i Stavanger Aftenblad er et godt eksempel på hvordan journalisten så området fra barnets perspektiv og hadde et kritisk blikk på systemene og folkene i systemene. Slike dypdykk bidrar til å endre tjenestene. Det skaper mulighet for endring fordi de lange linjene og hele bildet blir mer synlig. Barnevernssaker er kompliserte fordi det er mange hensyn som skal vektes, mange instanser som skal samhandle og fordi de krever et overordnet blikk. Det er uten tvil krevende å sette seg inn i når man ikke kjenner barnevernet godt. Noen journalister og mediehus klarer det, andre klarer det ikke.

Ansatte i barnevernet har et ansvar for å formidle hvordan de arbeider, hva de vektlegger, hvilken kunnskap det krever og hvordan loven virker. Det gjør de altfor sjelden, og det må særlig lederne i barnevernet ta ansvaret for. Barnevernet skal ikke være en lukket tjeneste, selv om den er taus om hvilke barn og foreldre som får hjelp og skal beskytte dem mot eksponering for omverden. Barn skal være trygge på at barnevernet ikke formidler deres dypeste og mørkeste hemmeligheter. De skal leve lange liv, og barnevernet skal ikke avsløre de forhold som kan kaste lange skygger. Men det betyr ikke at barnevernet ikke kan fortelle om hvordan man jobber, hvordan arbeidet kvalitetssikres og hvilket faglig grunnlag beslutninger fattes på.

Av dem som kommer i kontakt med barnevernet er cirka 80 prosent fornøyde med den hjelpen de får. Dette burde bidra til at medier dempet konfliktretorikken. Uten tvil er enkelte saker i barnevernet egnet til å selge aviser. De inneholder alle elementer som skaper en god mediesak. Spørsmålet er hvordan de skal anvendes. Skal de anvendes for å skape et inntrykk av at vi som samfunn ville hatt det bedre uten barnevernet? Skal de brukes til å skape inntrykk av at du er dømt og fortapt om du trenger hjelp eller får hjelp fra barnevernet? Spørsmålet man må stille er hvordan denne saken kan bidra til at barnevernet blir bedre? Fordi det er hevet over enhver tvil at det er behov for et barnevern. Det er også hevet over enhver tvil at det finnes barn som ikke kan bo sammen med sine foreldre, til tross for at foreldrene mener de skal det. Det er hevet over enhver tvil at det er nødvendig at barnevernet og fylkesnemndene har myndighet til å gripe inn i den private sfæren og anvende makt og skille barn og foreldre.

Det andre man bør spørre seg er hvordan det hjelper dem som trenger hjelp fra barnevernet at barnevernet framstår ute av kontroll og fullt av maktsyke mennesker uten kunnskap om barns beste. Hvordan skal vi sørge for at de barna som trenger det mest har tilstrekkelig tillit til barnevernet til at de får hjelp?

Barnets beste er et begrep mange fyller med egne referanser, kulturelle betingelser og mye kunnskap. De aller fleste vil oppfatte seg berettiget en mening om innholdet i det begrepet. Det er derfor en vanskelig balansegang mellom en allmenn oppfatning og synsing om hva som er barns beste og et faglig kunnskapsbasert skjønn om hva som er særlig sårbare barns beste. Det behøver ikke alltid være en sammenfallende oppfatning, men barnevernet er av samfunnet satt til å forvalte den faglige standarden som justeres i tråd med tilgang på ny kunnskap og endrede normer i samfunnet. Barnevernet er nødt til å gjøre helt spesifikk barnevernsfaglig vurdering av det enkelte barns beste. De er satt til å pusle bitene av et barns liv sammen og gjøre en helhetlig vurdering. Barnevernspedagoger går til jobb hver eneste dag med en forventning, et ønske og et mandat om å legge til rette for at barn får leve gode liv, utvikle seg i tråd med sine forutsetninger, drømmer og ønsker. De vet at barnevernet trengs. De har sett det vi andre lukker øynene for, grusomheter vi andre ikke makter å ta inn over oss.

De trenger inderlig hjelp til å utvikle barnevernet til å bli bedre, gjerne ved hjelp av kritisk journalistikk. Men de trenger også hjelp til å formidle det nøkterne bildet av barnevernet som forvalter av den rettslige standarden barnevernsfaglig forsvarlig, en standard som ikke er den enkelte saksbehandlers private synsing eller et lukket fagmiljø sin standard, men som er den barnevernsfaglige standarden samfunnet har besluttet at skal benyttes. De trenger nøktern journalistfaglig bistand til å formidle hva barnevernet er for de aller, aller fleste. Nemlig god hjelp.