INTERNASJONAL KRITIKK: Under slagord som «Send barna hjem nå» og «Barnevernet = Gestapo» samlet noen hundre demonstranter seg foran Stortinget i 2016 for å vise sin motstand mot barnevernet. Samtidig skulle det være lignende demonstrasjoner i nærmere 60 byer i 20 land, ifølge arrangørene.


Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
INTERNASJONAL KRITIKK: Under slagord som «Send barna hjem nå» og «Barnevernet = Gestapo» samlet noen hundre demonstranter seg foran Stortinget i 2016 for å vise sin motstand mot barnevernet. Samtidig skulle det være lignende demonstrasjoner i nærmere 60 byer i 20 land, ifølge arrangørene. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB ScanpixVis mer

Barnevern:

Barnevernskritikk for dummies

Å jobbe med barnevern krever at vi engasjerer oss langt inn i folk sin private sfære, ofte uten å være invitert inn. Dette stiller fagfeltet i en posisjon der vi må regne med å bli utsatt for kritikk.

Meninger

Barnevernskritikk er viktig. Det er alltid maktpåliggende å kritisere velferdsstatens ordninger. Særlig når de kan gripe inn i enkeltpersoners liv og levnet. Men det er også sentralt å gå inn i kritikken, å skille den som kan brukes til noe fra den som bare river ned gjennom å fremme tvilsomme påstander.

Vår ambisjon er å tydeliggjøre at det er store forskjeller i hva som framføres av ulike aktører, og at ulike typer kritikk bør behandles ulikt.

Vi vil vise dette gjennom å se på tre ulike typer kritikere: Barnevernsklienter som mener seg urimelig behandlet i møte med barnevernets organer, samfunnsdebattanter og fagfolk fra andre fagfelt som fremmer en mer overordnet kritikk av barnevernet som samfunnsordning og dets praksis, og utenlandske aktører som samler seg til demonstrasjoner mot det norske barnevernet.

Det er til å forstå at foreldre som har mistet omsorgen for barn kan kjenne seg både urettferdig behandlet og tråkket på. Dette selv om både Fylkesnemnd og rettsapparat har bekreftet omsorgsvedtaket. Vi må faktisk både tåle og akseptere at de får gi uttrykk for denne frustrasjonen og fortvilelsen. Slik vi ser det, har barnevernet mange ganger noe å lære av det som blir formidlet. Ofte handler det like mye om hvordan de opplever seg møtt og det språket barnevernsansatte bruker.

I en pågående studie undersøker forsker Edda Stang ved OsloMet disse gruppenes barnevernskritikk på sosiale medier. Hun finner mange ekstreme og sjikanøse ytringer, men framhever også viktige innspill som kan brukes til å utvikle barnevernets praksis. Ett av dem er nettopp at barnevernet har et kommunikasjonsproblem gjennom at det for ofte bruker et utilgjengelig fagspråk som er vanskelig å forstå.

Noe av problemet med disse kritikernes bidrag, er de ofte bruker en form som det er vanskelig å forholde seg til. Sagt på en folkelig måte: De skriker så høyt at det er vanskelig å oppfatte budskapet.

Å skulle takle slik kritikk på en konstruktiv måte er krevende. Men, det er helt nødvendig å jobbe med dette dersom barnevernet skal utvikle seg som fagetat og dersom barnevernet skal ha tillit i befolkningen.

Det er ikke uvanlig at barnevernet også blir møtt med kritikk fra andre fagfolk og generelle samfunnsdebattanter. Oftest handler denne kritikken om et genuint ønske om et velfungerende barnevern.

Noe av problemet med den har vært at den ikke alltid har sett helheten i de sakene den har tatt opp, men heller løftet opp delperspektiv og gjort disse universelle. Ved enkelte anledninger har den også vært preget av at kritikeren arbeider parallelt med den aktuelle familien og dermed har andre yrkesspesifikke interesser å ivareta enn hva de barnevernsansatte er pålagt.

Likevel bør vi ta oss tid til å høre ut og reflektere over denne kritikken. Den kan gi oss verdifull kunnskap om hvordan viktige aktører ser på barnevernet og hvordan vi kan skape et bedre barnevern. Men, denne gruppen kritikere bør vi likevel kunne stille klare krav til når det gjelder etterrettelighet, sannferdighet og systemkunnskap.

Den minst kompetente kritikken kommer fra den uspesifiserte «gruppa» utenlandske demonstranter mot norsk barnevern. Den har hatt forgreninger i nær 20 land. Det budskapet som framføres er svært ofte mytespredninger som ikke bygger på fakta med rot i virkeligheten. Fortellinger om at barnevernet i Norge kidnapper barn, særlig av utenlandsk opprinnelse, ser ut til å være tilforlatelig delingsstoff – både i sosiale medier og på gata i en rekke byer.

Tre-fire saker fra det norske barnevernssystemet har fungert som motoren. Dessuten har aktører som den tsjekkiske presidenten og det russiske Barneombudet søkt innenrikspolitiske poeng ved å bidra med uhyrlige – og (selvfølgelig) ikke-dokumenterte – påstander om barnekidnapping og liknende.

Den utenlandske «kritikken» er annerledes enn de to andre. Den er langt mer interessant å se på som moderne mediefenomen – der narrativer kan skapes i visse grupper og fremmes i sosiale medier, og der de tradisjonelle mediene ukritisk bringer dem videre.

Det vi kan ta med oss videre fra denne typen utspill er at det globale samfunnet der vi beveger oss over landegrensene i større grad enn før, setter enkeltmennesket på noen vanskelige prøver. Familieverdier, normer for barneoppdragelse og synet på forholdet mellom individets frihet versus statens inngripen settes i spill når folk flytter fra ett land til et annet.

Av mange dyptliggende grunner er fortellinger om det nasjonale virksomme i det moderne, sammensatte samfunnet. Her ligger potensielt mye materiale som kan skape motstridende oppfatninger og konflikt. Denne kritikken handler altså ofte mer om kulturbrytninger enn om det norske barnevernet.

Pressen viser i liten grad forståelse for at de ulike aktørene har svært ulike utgangspunkt og innhold. Altfor ofte kan vi lese om «kritikken mot barnevernet» som om den var enhetlig og lik i innhold. Dette bidrar til at de kritikerne som har noe vesentlig å komme med «forsvinner» i mengden og at barnevernsansatte lett går i forsvarsposisjon.

Ikke minst er det sentralt å skille mellom kritikk av barnevernet som samfunnsordning og kritikk mot for eksempel en navngitt kommunes praksis i en konkret sak. Norske kommuner har organisert barnevernet ulikt. Det varierer også hvor mye ressurser kommunene har lagt inn i «sitt» barnevern. I tillegg har både staten og kommunene ulike oppgaver innen dette fagfeltet. Dermed må «barnevernet» forstås som en instans med mange eiere.

Dessuten gjør den usorterte kritikken barnevernsansatte utsatt fordi den lett rammer fagfolkene i yrkesgruppen personlig. Sjikane og trusler er et økende problem som vi ikke skal akseptere og som lett blir blandet inn i den kritikken vi faktisk kan lære noe av. Her har både arbeidsgiver, presse, politi, politikere og av og til domstolen, et medansvar for å sette ned foten.

Ansatte i barnevernet må ta sin del av ansvaret for at barnevernskritikken er vanskelig å håndtere. De har i for liten grad tatt til motmæle eller bidratt til alternative fortellinger om sitt eget fagfelt. Og når de først har deltatt, har debatten altfor ofte fått preg av forsvar, uansett hva kritikken har handlet om.

Dette er likevel ikke underlig. I Norge har vi nærmest ingen samfunnsaktører som kommer dette fagfeltet i møte, eller som ser det som sin oppgave å stå fram som dets forsvarer.