Barnevernskritikk er viktig. Det er alltid maktpåliggende å kritisere velferdsstatens ordninger. Særlig når de kan gripe inn i enkeltpersoners liv og levnet. Men det er også sentralt å gå inn i kritikken, å skille den som kan brukes til noe fra den som bare river ned gjennom å fremme tvilsomme påstander.

Vår ambisjon er å tydeliggjøre at det er store forskjeller i hva som framføres av ulike aktører, og at ulike typer kritikk bør behandles ulikt.

Vi vil vise dette gjennom å se på tre ulike typer kritikere: Barnevernsklienter som mener seg urimelig behandlet i møte med barnevernets organer, samfunnsdebattanter og fagfolk fra andre fagfelt som fremmer en mer overordnet kritikk av barnevernet som samfunnsordning og dets praksis, og utenlandske aktører som samler seg til demonstrasjoner mot det norske barnevernet.

Det er til å forstå at foreldre som har mistet omsorgen for barn kan kjenne seg både urettferdig behandlet og tråkket på. Dette selv om både Fylkesnemnd og rettsapparat har bekreftet omsorgsvedtaket. Vi må faktisk både tåle og akseptere at de får gi uttrykk for denne frustrasjonen og fortvilelsen. Slik vi ser det, har barnevernet mange ganger noe å lære av det som blir formidlet. Ofte handler det like mye om hvordan de opplever seg møtt og det språket barnevernsansatte bruker.