Barnlig surrealisme

Debutant med sin helt egen stemme.

Det er kommet mange fine bøker med barn i hovedrollen i år. I de fleste veksler perspektivet mellom barnet og den voksne som ser tilbake på barndomstida si. Ofte viser tekstene hvor skjør barnets tilværelse er, hvor lett den kan gå i knas, og hvordan voksenlivet kan komme til å arte seg som et eneste langt reparasjonsarbeid.

Debutboka til Inger Bråtveit (hun er ung, født i 1978) føyer seg inn i dette mønsteret, og med sjelden konsekvens ser hun verden fra barnets perspektiv.

Teksten orienterer seg ut fra den umiddelbare opplevelsen og gir slipp på enhver form for strukturering i tids- og handlingskategorier. Fortellingen følger drømmens logikk, heter det på smussomslaget. Det kan man gjerne si. Og billedspråket har samme karakter. Det overskrider også det gjengse skillet mellom drøm og virkelighet. Det er surrealistisk på en barnlig måte, og som helhet kan man karakterisere «Munn mot ein frosen fjord» som surrealisme med barnlig stemme.

Originalt

Om det så er tekstbindingen, så har også den et preg av barnlighet, med hyppig bruk av samme foranstilte subjekt i flere etterfølgende setninger og med abrupte avslutninger. Det virker stilsikkert og gjennomført selv om man til tider spør seg selv hvor bevisst debutanten er i forhold til sin egen språkbruk. Originalt er det i alle fall, og etter å ha brukt litt tid på å «tune» meg inn på Bråtveits særegne språk fikk jeg mer og mer sans for stilen hennes.

Tekstens «sted» likner en vestlandsk fjordbygd og med noen miljømarkeringer som peker noe bakut i tid selv om man i og for seg godt kan tenke seg at «handlingen» er lagt til i dag. Foruten jentungen som opptrer som jeg-forteller, møter vi lillesøsteren, moren og faren og bestemoren og bestefaren. Alt kretser om disse fem familiemedlemmene og den naturen som omgir dem, samt, og ikke minst, diverse dyr, virkelige og imaginære, som jeg-personen kommuniserer med. Hunder, katter, kaniner og ikke minst en fugl, som alltid opptrer i bestemt form som om fuglen befolker jeg-personens forestillingsverden og bidrar til å styrke det surrealistiske preget.

Uro

Både leseren og jeg-personen stilles overfor gåter som teksten bare delvis letter på sløret til. Hva har skjedd med søsteren? Hvorfor gråter moren så ofte? Hva er det som er galt med bestemoren? Slik fylles teksten med en uro og en usikkerhet som virker stimulerende. Kanskje blir fortellingen stående litt vel mye på stedet hvil, ikke slik å forstå at jeg venter meg et handlingsforløp av tradisjonelt merke, men etter mitt syn driver debutanten et visst overforbruk på noen av bildene og motivene. Likevel er det all grunn til å si seg tilfreds med at hun har sluppet gjennom forlagskonsulentenes nåløye. Det aner meg at vi har med en dikter-in-spe å gjøre. Sin unge alder til tross har Bråtveit sin helt egen stemme. Det lover godt i seg selv.