Tenk deg følgende: Benjamin ble født rusavhengig, og har bodd i samme fosterhjem siden han var noen få dager gammel. Benjamin er en gutt som har særlige behov for stabilitet og trygghet i omsorgen.

Hans biologiske foreldre har etter flere år som rusmisbrukere fortsatt store problemer, og det er begrenset samvær mellom Benjamin og foreldrene. Tidvis kommer ikke foreldrene til samvær. Foreldrene fremmer ikke krav om at barnet skal tilbakeføres til dem.

For barn som Benjamin er praksis i Norge at de vokser opp i et fosterhjem. I mange andre land ville Benjamin blitt adoptert. Det siste blir derimot sjelden gjort i Norge, til tross for at forskning viser at adopsjon gir gode resultater og at det for mange barn trolig vil være til deres beste.

Rundt 10 000 barn er under barnevernets omsorg. Dette utgjør om lag 1 prosent av alle barn i Norge, og øvrige nordiske land ligger på noenlunde samme nivå. For mange av disse barna er det konstatert at de ikke kan tilbakeføres til sine biologiske foreldre.

Kun om lag 50 barn adopteres hvert år i Norge etter barnevernloven. Fosterhjem eller institusjonsplassering er de klart mest brukte tiltakene overfor barn som staten har tatt over ansvaret for fordi foreldrene ikke kan ha omsorgen for dem.