Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Barnekonvensjonen

Barns rettigheter står i fare

Idet FNs barnekonvensjon fyller 30 år, står den under stadig verre press. Konvensjonen og barns rettigheter nærmest latterliggjøres og bagatelliseres.

RETTIGHETER BRYTES: Jeg har sett barn som daglig må passere bevæpnede checkpoints på skoleveien i Hebron på Vestbredden. Jeg har vært i verdens største flyktningeleir og sett skolegangen til en halv million barn begrenses til tre-fire år, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra Hebron i år. Foto: Hazem Bader / AFP / NTB Scanpix
RETTIGHETER BRYTES: Jeg har sett barn som daglig må passere bevæpnede checkpoints på skoleveien i Hebron på Vestbredden. Jeg har vært i verdens største flyktningeleir og sett skolegangen til en halv million barn begrenses til tre-fire år, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra Hebron i år. Foto: Hazem Bader / AFP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Forrige høst begynte jeg i ny jobb som generalsekretær i Redd Barna. Jeg var takknemlig og stolt over å få være med i arbeidet til verdens største uavhengige barnerettighetsorganisasjon. Ett år seinere bekymrer en farlig utvikling meg.

Det siste året har jeg gjennom egne erfaringer, observasjoner og som deltaker i den offentlige debatten, sett hvordan barns grunnleggende rettigheter i økende grad må forsvares, snarere enn å utvikles videre. På tross av at vi nå har hatt FNs Barnekonvensjon i 30 år, og på tross av nasjonale lover for å beskytte barn, brytes barns rettigheter verden over. Hver eneste dag.

Jeg har sett barn på vei til skolen i Hebron på Vestbredden. Barn som hver dag må passere bevæpnede check points på vei til skolen. Jeg har vært på besøk i verdens største flyktningleir Cox’s Bazar i Bangladesh og sett hvordan skolegangen til en halv million barn begrenses til tre-fire år. Dette bryter med prinsippet om ikke-diskriminering og utfordrer barns rett til skolegang slik det står i Barnekonvensjonens artikkel 2 og 28.

I Norge har det vært skuffende å oppleve den manglende politiske viljen til å gi enslige mindreårige asylsøkere det samme omsorgsbehovet som norske barn uten omsorgspersoner har, slik konvensjonens artikkel to sier.

Boka «Om tyranni» av Yale-professor Timothy Snyder viser gjennom eksempler og analyser fra det siste århundret hvordan et demokrati og demokratiets verdier langsomt kan forvitre, nesten uten at vi merker det, før demokratiet plutselig ikke eksisterer lenger og er erstattet av noe annet.

Tyskland i mellomkrigstida er det mest åpenbare eksemplet, men også dagens utvikling i Tyrkia, Ungarn, Brasil, USA og Italia er urovekkende på flere områder når det gjelder grunnleggende menneskerettigheter. Når disse er på vikende front, er barns rettigheter ofte de første til å ryke.

Her hjemme ser vi det også. Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Jon Helgheim uttalte til Nettavisen: «Nesten uansett hva man sier om innvandringspolitikk, så er det noen som står og sier at det er brudd på EMK selv om det ikke er det. Det sies hele tiden – det er det mest tungtveiende argumentet kritikerne har. Som regel er det bare tullprat». Da ble det tydelig for meg at internasjonale konvensjoner, som det i lang tid har vært bred politisk enighet om i Norge, ikke lenger kan tas som en selvfølge.

Jeg tror det hadde blitt et offentlig ramaskrik dersom ansvarlige politikere for ti år siden hadde uttalt seg på denne måten. I dag er det knapt nok noen som reagerer. Internasjonale konvensjoner kan nærmest latterliggjøres og bagatelliseres.

Alvoret, historikken og årsaken til at disse konvensjonene i sin tid ble utformet og vedtatt, er i ferd med å komme helt i bakgrunnen. Det er alvorlig. Eller for å si det med Snyders ord: «Listen for dangerous words. Be angry about the treacherous use of patriotic vocabulary». Ord er makt, og måten vi omtaler lover og konvensjoner på, gir tydelige signaler til omverden.

På Redd Barnas seminar i Arendal om beskyttelse av barn i krig, reflekterte utenriksminister Ine Eriksen Søreide over barns rettigheter og sa blant annet «Vi står overfor en beskyttelseskrise innen humanitært arbeid, der barn er de som er uforholdsmessig sterkt berørt».

I statsbudsjettet for 2020 valgte utenriksministeren å øke støtten til arbeidet med menneskerettigheter med 77 millioner kroner begrunnet med at «presset mot menneskerettighetene er stort».  Vel og bra. Desto mer uforståelig og alvorlig er det at den samme ministeren i en flerpartiregjering ikke kan snakke tydeligere om de grunnleggende rettighetene barna av IS-foreldre har – og framfor alt handle på bakgrunn av disse. Norge må vise at vi står bak internasjonale forpliktelser, selv om det koster.

I hele år har Redd Barna sammen med en rekke andre organisasjoner, enkeltpersoner og andre miljøer hatt et vedvarende trykk mot regjeringen for å få hentet hjem norske barn fra flyktningleirene i Syria. Det er vanskelig å finne de rette ordene når de nekter å hjelpe hjem norske borgere med syke, små barn.

For 100 år siden grunnla engelske Eglantyne Jebb internasjonale Redd Barna. Hennes ideer om barns helt egne og universelle rettigheter var radikale og kontroversielle.

Tyskland hadde tapt første verdenskrig og de seirende landene førte en handelsblokade mot Tyskland som gjorde at mange barn sultet. Også i England led mange barn etter krigen og nøden var stor. Likevel rettet Jebb oppmerksomheten sin mot fiendens barn i Tyskland og iverksatte innsamlingskampanjer, blant annet sammen med Fridtjof Nansen.

Jebb utformet etter hvert prinsippene om barns egne selvstendige rettigheter som seinere la grunnlaget for FNs barnekonvensjon som er 30 år 20. november i år.

Eglantyne mente at det ikke var nok å mette sultne mager. Verden trengte et lovverk som sikret at barns grunnleggende behov ble ivaretatt. Barnekonvensjonen ble etablert ut ifra erkjennelsen av at nasjonal lovgivning ikke er tilstrekkelig på områder som gjelder barn. Dessverre er budskapet like relevant i dag: Det er de mest utsatte, sårbare barna som i størst grad har behov for ivaretakelse av sine rettigheter.

Det er når det koster at Norge må vise at vi virkelig mener alvor med å ha ratifisert FNs barnekonvensjon som sidestilt med norsk lovgivning. Hadde det vært enkelt å ivareta barns rettigheter, hadde vi ikke trengt Barnekonvensjonen.

For å avslutte med professor Snyder: «Vi kan på ingen måte ta for gitt at vår demokratiske tradisjon gir oss en sikkerhet mot totalitære og autoritære tendenser». Grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske prinsipper må forsvares – og utvikles hver eneste dag.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media