Barns sexlek

BARNS SEKSUALITET: Seksuelle leker i barnehagene – hvordan skal vi forholde oss til det?

Barn har seksuelle følelser helt fra fosterstadiet. Barn har behov for å kjenne egne følelser og egen kropp for å kunne utvikle et sunt forhold til egen seksualitet. Dette kan de gjøre alene eller sammen med andre barn for å speile seg i deres følelser. Hvis vi aksepterer dette kan de utvikle seg til tenåringer med et trygt forhold til egen kropp, egne behov og følelser og kan dermed lettere sette grenser for seg selv når de begynner på sitt voksne sexliv.

Dagbladets oppslag og intervjuet med undertegnede i midten av oktober om å tillate seksuelle leker i barnehagene avstedkom mange og sterke reaksjoner. De fleste reaksjonene var basert på noe folk trodde jeg sa, mer enn det som faktisk stod i intervjuet. Mange hadde dannet seg en oppfatning om at det i min barnehage ble oppfordret til og tatt initiativ til seksuelle leker av de voksne og at vi nærmest var sammen med dem om dette.

Det er feil. Vi tar verken initiativ til eller oppfordrer til seksuelle leker, men vi forbyr det ikke heller. Vi aksepterer, anerkjenner og tolererer det fordi vi vet at det er viktig for barna å undersøke egen og andres barnekropper. Personalet har en felles holdning til dette, slik at det ikke er opptil den enkeltes private norm og moral om hva som er akseptert eller ikke. Dette informerer vi foreldrene om. Seksuelle leker er heller ikke noe som foregår til daglig i barnehagen, men kan oppstå til tider i større eller mindre omfang.

Barn trenger andre barn for å leke. Barn tilbringer mye tid i barnehagen og der er det mye tid og mange rom, mens hjemme er barna ofte sammen med foreldrene hele fritiden. Kanskje er det ikke andre barn hjemme heller. Foreldre er tettere sammen med barna sine nå enn de var i forrige generasjon. Da lekte barna ute i skogen, på løkka og på låven og selv de hjemmeværende mødrene brydde seg i mindre grad om hva barna deres lekte med og hva de gjorde.

Vi lever i en tid der en stor del av barndommen tilbringes i barnehagene og da er det viktig at personalet vet hvordan de skal håndtere denne leken som dukker opp uansett, det vet alle som har jobbet i barnehager noen år.

Hvis vi sier at dette er forbudt i barnehagen kan vi risikere å bidra til skam og skyldfølelse hos barna. Barna vil høyst sannsynlig forsøke å leke seksuelle leker likevel fordi det er et behov hos barna og fordi det er andre barn der, men de vil gjøre det i det skjulte. Da må personalet reagere ved å være for eksempel strenge eller sinte, og barna føler de har gjort noe galt. Konsekvensen av dette kan bli at barna lærer at å kjenne på en seksuell følelse er ulovlig og galt.

En seksuell følelse er på lik linje med andre følelser og skal tolereres. Det er lov å bli sint i barnehagen også, men barna skal ikke slå andre barn selv om de får lov å bli sinte. Da kan de lære å håndtere sitt sinne uten å la det gå utover andre. En seksuell lek kan også bidra til at barna lærer om egne og andres grenser, men det er viktig at de har støtte fra personalet.

Det er viktig at barna vet og kan sette grenser for hva de vil og ikke vil. Som i all annen lek er det barnet som bestemmer om det skal delta eller ikke, og det er spesielt viktig i denne type lek. Alle barnehager i Norge er pålagt gjennom Rammeplanen for norske barnehager å jobbe med sosial kompetanse, og her er selvhevdelse en viktig del. Barn må få veiledning i, støtte til, og oppmuntring fra personalet til å kunne si at «dette vil jeg ikke gjøre, dette liker jeg ikke» og å akseptere andre barn som sier nei. Dette er personalets forpliktelser overfor barna og gjelder i all lek og samvær som er i en barnehage.

Vi er alle redde for at våre barn skal utsettes for overgrep etter at overgrepssakene dukket opp på begynnelsen av 90-tallet. Personalet i barnehagene har meldeplikt overfor barnevernet ved mistanke om overgrep, og vi skal også vite hvilke tegn hos et barn om kan tilsi at det lider av overgrep fra en voksen. Her er ikke sunn, vanlig seksuell lek et kjennetegn. Men barn som eksplisitt gjentar voksensex, barn som bruker makt og tvang i utstrakt grad og barn som viser skadefryd kan være utsatt for overgrep. Dette kombinert med tegn på depresjon, angst for nærhet, manglende matlyst, smerter i magen, fortvilelse m.m.

Barn som går i en barnehage der personalet har en anerkjennende holdning vil ha lettere for å fortelle om overgrep til personalet enn i en barnehage der dette er tabubelagt. Dette gjelder også barn som kan ha blitt presset til å være med på en seksuell lek de ikke hadde lyst til. Hvis det er forbudt kan det bli enda større terskel for barna å fortelle det til en voksen.

Foreldrene bør få informasjon om barns seksuelle leker og kunnskaper om hvordan de og barnehagen i fellesskap kan bidra til en sunn utvikling hos barna. Det kan likevel være motsetninger fordi personalet og enkelte foreldre kan ha forskjellige meninger. Barnehagen må da ta individuelle hensyn til foreldrene og deres barn, men ikke legge enkeltforeldres norm som en felles norm for alle barna i barnehagen. Hvis et barn ikke får lov å være naken når det plaskes ute i badebassenget om sommeren er det fullt mulig å si at «du må ha på truse fordi det bestemmer din mamma og pappa». Det er måten man formidler dette til barnet på som avgjør om det blir et problem for barnet eller ikke.

Hvis verken foreldre, barnehagen eller skolen tar ansvar for barnas seksuelle utvikling utover å gi saklig informasjon om forplantningen risikerer vi at det blir skjøvet ut i det skjulte og til tilfeldighetene. Barna får liten eller ingen mulighet for støtte, veiledning og kjennskap til egen kropp og følelser. Når de blir store nok blir det pornosidene på internett som overtar og jeg antar at de fleste mener at det ikke er den beste informasjonskilden for barn og unge.