MERKER: Både å oppleve vold mot en forelder og mot seg selv kan ha konsekvenser, skriver Mossige. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix
MERKER: Både å oppleve vold mot en forelder og mot seg selv kan ha konsekvenser, skriver Mossige. Illustrasjonsfoto: NTB ScanpixVis mer

Barns voldserfaringer

Vi ser at mor er utøver av den direkte volden mot barnet vel så ofte som far.

Meninger

Kronikken «Bare en far» I Dagbladet og på Radikal Portal mandag, beskriver dessverre en virkelighet som altfor mange barn opplever. De er vitne til vold fra en foreldre mot den andre. Begge foreldre kan være voldsutøvere og begge kan være offer.

Kronikken referer til en undersøkelse vi gjorde på NOVA i 2007 hvor 7000 18-åringer fikk spørsmål om de hadde vært vitne til slik vold. Her svarte ni prosent av ungdommene at de hadde opplevd vold mot mor og fire prosent vold mot far. Det kan være en tredje person som utøver volden, men i de fleste tilfeller er det mor eller far som utøver volden. Ved siden av at fedre oftere nevnes som voldsutøvere er den volden fedre utsettes for i noe større grad av enkeltstående og episodisk karakter og i mindre grad av grov karakter i forhold til den volden som rapporteres mot mødre.

Vår studie gir først og fremst et oversiktsbilde av voldens ytringsformer og hvor mye det er av den. Men den peker også på mulige konsekvenser det å være vitne til vold mellom foreldre kan ha for barnet, mye i tråd med det bildet som fortelles i kronikken: Tausheten som senker seg over familien om det som skjer , men ikke skulle ha skjedd. Tendensen til at familien isolerer seg fra omgivelsene pga. det som ikke tåler dagens lys. Skammen barnet kan bære på av å være vitne til noe som ikke kan fortelles. Ansvarliggjøringen av barnet for noe det ikke har ansvar for. Angsten og usikkerheten knyttet til når neste voldsepisode kommer. Hjelpeløsheten og etter hvert depresjonen knyttet til at volden er tilbakevendende og uomgjengelig. Angsten for selv å bli gjenstand for den voldsutøvende foreldren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi ser at det er en sammenheng; risikoen for at også barnet utsettes for vold fra denne foreldren øker der hvor barnet er vitne til vold mot en forelder. Vi ser også at de mulige negative effekter å være vitne til vold mot foreldre kan være like alvorlige som effekten av den direkte volden mot barnet. For barn som opplever en eller begge voldsformer over tid kan konsekvensene bli alvorlige for barnets psykiske fungering og selvbilde.

Og vi ser at mor er utøver av den direkte volden mot barnet vel så ofte som far. Vi har ingen god grunn til å tvile på hva tallene forteller oss. Vi har heller ingen god forklaring på hvorfor det synes å være slik. Flere enslige mødre, at mødre er mer involvert i sin kontakt med barna, kan være noen av forklaringene.

Uansett, vold fra mødre mot egne barn finner sted med de samme alvorlige konsekvenser for barnet som vold fra fedre.

Et fenomen vår studie ikke forteller om, er om det er hjelp å få. «Bare en far» viser barrierene i samfunnet mot at vi ser og tar på alvor et barns fortellinger om utsatthet for vold. Det er et veldig tungt løft for et barn å bryte tausheten og familielojaliteten ved å fortelle noen om sine voldserfaringer. Hvis barnet ikke tas på alvor sender vi det tilbake til tausheten og legger nye bører på barnets skuldre. For barnet kan det implisitte budskapet av at vi ikke tar barnet på alvor være: Dette skal du ikke snakke om; dette skal du tåle; eller: det du forteller om skjer nok ikke.

Vår studie var den første virkelig omfattende studien av voldens ytringsformer og omfang opplevd av ungdom i Norge. Vi har nå fått muligheter for å gå i gang med en ny og vel så omfattende studie av vold og overgrep blant ungdom. Det kan bidra til å bekrefte, utdype og nyansere barns og unges voldserfaringer og skape større åpenhet for at vold mot barn og foreldre finner sted i mange familier og slik at volden kan stoppes før den låser seg fast bak familiens lukkede dører.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook