Barokk nostalgi

MOTSETNINGER MELLOM sjømannsforfatteren og studenten, mellom hjerte og hjerne, folk og elite, er gjengangere i praten rundt norsk litteratur. Siste år så en ny favoritt, Levi Henriksen, som i en selvoppfyllende profeti på forhånd ble spådd å være «klar for det store gjennombruddet», og som tross forbeholdne anmeldelser i Dagbladet og Aftenposten nettopp ble høstens spalteplassvinner.

At avisintervjuer dyrker kjente og kjære konfliktlinjer som folkelig ekthet versus jålete urbanisme, kan knapt overraske noen. Men for lesere som er interessert i å vite noe om boka kan det faktisk bli et problem når så mye av mottakelsen består av intervjuer om hvordan «bygdeforfatterne» nakenbader mens «byjournalistene» ikke tør ta av seg trusa eller hva Ari og Levi sa sist de møttes («Det du skrev i Aftenposten var som en fuge av Bach, sa Ari. - Fuge, sa jeg, det er det vi har mellom flisene på badet. Vi er litt enklere her ute på bygda»).

Å trekke slutninger om bøkers innhold ut fra lanseringens form, er ingen tilrådelig øvelse. I tilfellet Snø vil falle over snø som har falt er imidlertid forskjellen mellom den medierte verk-forfatter-miksen og boken mindre en man kunne håpe.

FOR DET ER INGEN liten romantisering av en klassisk underdog vi finner i Snø . Handlingen tar til idet Dan Kaspersen løslates fra fengsel (uskyldig dømt) og drar tilbake til hjembygda, mens han egentlig cowboy-drømmer om «å krype opp ved en bardisk i en ny by, et fjes blant alle andre. En mann uten historie alene med glasset».

Ordknapp amerikansk skittenrealisme møter norsk «tale er sølv, taushet gull»-tenkning i en fortelling der Dans språkløshet forklares så grundig at vi aldri får glemme hvordan han «kjempet mot stumheten, mot følelsen av å ikke ha noe å si». I praksis viser det seg likevel å være nettopp store ord for store følelser som preger en fortelling der lensmannens visdomsord «en god mann er en mann kjærligheten rammer hardt» fungerer som motto.

Det er nemlig langt fra skittenrealismens klassiske show don\'t tell-idealer og isfjellteknikk som preger fremstillingen av Dans følelseliv: «Det handlet om tilhørighet». Motsatt den klassiske stillest-isfjell-har-dypest-grunn-teknikken fremstår stilen heller som et isfjell snudd på hodet: stor overflate, lite undertekst.

Og når isfjellet snus, byttes understament mot overstatement : tydelige forklaringer i et språk med kaskader av metaforer, der hver nye sammenlikning synes lagt til for å toppe den forrige: «Huden til Kristian Thrane var bankranertrang som under ei nylonsstrømpe, håret som åkerstubb gjennom et dryss av snø og øynene som to blanke dyresnuter.» Det er noe demonstrativt overtydelig med Henriksens stil, noe nærmest barokt over lag-på-lag-bruken av forklaringer og metaforer: overlessing for overlessingens skyld.

ROMANEN HANDLER OM Dans forsøk på å starte på nytt, i forhold til samfunnet generelt og kvinnene spesielt. Og i bokens to kvinner, den kyniske rikmannsdatteren Kristine Thrane og den fattige alenemora Mona Steinmyra, brukes hore-og-madonna-skjemaet med sjelden konsekvens.

På den ene siden har vi Kristine, som både har ligget med Dan og Dans bror. Hun har «alltid et irritert drag» i et fjes «like glatt som en utstillingsdokke», og «behandler folk som om de er enten ekspeditører eller heilt usynlige». Men det er visst bare slik det blir «hvis man fra dag én har like mange nuller på bankkontoen som bokstaver i etternavnet».

Metaforene som beskriver Kristine går alle på ren overflate - «Kristine Thrane er ikke dypere enn en vannpytt» - og topper seg når Dan finner brorens nakenbilder av henne: «Hun holdt brøstene sine slik en slakter byr fram de beste kjøttstykkene. Kjøp, kjøp. Hvor mye vil du ha? Men det var bare i posituren det virket som hun hadde noe å selge. [...] På det andre bildet lå hun brettet ut på ei diger jernseng. Ikke flere kjøp, kjøp-bevegelser. Kristine Thrane så ut som om hun alt var stykket opp og delt».

På denne fortellingens premisser er det bare logisk at den som vokser opp med penger, må ende med å betrakte seg selv som en vare. Eller er det Dan som ikke kan se kjønnslivet som annet enn en blanding av marked og klassekamp? Uansett gjør romanen ingenting for å sette de menneskelige karikaturene vi ser gjennom Dans øyne i relieff. Så kommer det da ikke som noen overraskelse når Dan til slutt «lar seg fylle opp» av den ammende Mona, samtidig som Kristine plasseres der hun etter markedslogikken hører hjemme: «Hun var blitt et bilde i et blad».

TODELINGEN AV KVINNER i markedshorer eller morsikoner følges av et like tydelig skille mellom lojale bygdefolk og upålitelige byfolk. Stadig kommer «kamerata fra Oslo», venner av Thrane-søsknene, og bringer narkotika og kriminalitet til bygda.

For vi skal aldri skal være i tvil om at dette er et klassesamfunn, der Dan blir lurt ut på skråplanet av de samme som alltid har pint arbeiderne «med lua i hånda». At hver klasse har sin klare moralsk valør bekreftes i utallige filosoferinger av typen: «Alt kan ikke kjøpes for penger [...] Det har alltid vært mye penger i Thrane-familien, men det er også alt det har vært».

Ja, så stor er Dans «uvilje mot folk bak brede skrivebord» at han må skynde seg fra onkelens gamlehjem før han sier noe galt til bestyrerinnen - mer enn en jobb i offentlig helsevesen skal det visst ikke til før man for alltid har trådd over den klassegrensen som både Dan og romanen så sikkert navigerer etter.

PROBLEMET MED Snø er at den aldri utfordrer sine egne grunnleggende motsetninger mellom fattig og rik, by og bygd, ekte og falsk, natur og kommers, og derfor blir en nokså forutsigbar illustrasjon på et fra starten etablert moralkart, snarere enn noen utvikling av ideer gjennom handlingen.

Nå er det neppe særlig hyggelig å oppleve å bli kalt «harry» av garvede kulturjournalister (Cathrine Krøger, Dagbladet, 31.01.05). Men selv om Henriksen kanskje representerer en stemme som ofte avfeies med slike betegnelser, blir det ikke av den grunn stor litteratur av å skrive bøker som bekrefter snarere enn utforsker en identitetsfølelse av at noen tilhørigheter er ektere enn andre.

Derfor er det lite velvalgt når William Nygaard for å forsvare bransjeavtalen trekker frem Snø som eksempel på bokklubbenes dristige satsninger inn i det ukjente (Dagbladet, 9.3.05). For av alle ukjente forfattere må Levi Henriksen være blant de tryggeste kortene. Han er nettopp den typen forfatter som med en tradisjonell litterær stil og en personlig historie mediene kan bruke til å skape sin egen underdog-myte, kan klare seg bra i et kommersielt system - noe bokklubbene for lengst har gjort seg selv til, helt uten pisk eller gulrot fra moderniseringsministeren.

Nå har Henriksen selvsagt alt på forhånd ved å gi seg selv merkelappen «skittenromantikk» på sett og vis plassert sin egen bok i det nostalgiske mellomrommet mellom kitsch og kunst der den etter mitt syn hører hjemme. Når det likevel er noe poeng å diskutere bokens litterære kvaliteter så lenge etterpå er det først og fremst som en motvekt til den delen av litteratur-offentligheten som synes å sette hvor man snakker fra høyere enn hva som blir sagt.

Teksten er en forkortet og bearbeidet

versjon av en artikkel i tidsskriftet Vinduet.

Se www.vinduet.no