Barokkens superstjerne

Andrew Manze spiller Bach slik at vi skjønner han posisjon som en av barokkmusikkens fremste musikere.

Han har siktet seg inn på Bach-året med velberådd hu, fiolinisten Andrew Manze, som i går dukket opp som barokkstjerne på Bergensfestspillene, og seinere i måneden gjester Risør kammermusikkfestival.

Plateselskapet hans har nylig resirkulert innspillingen av Bachs fiolinkonserter, som raskt oppnådde referansestatus da den kom i 1997. Nå følger de opp med en flunkende ny innspilling av Bachs fiolinsonater, der Manze har med seg Richard Egarr på cembalo og Jaap ter Linden på gambe og cello for å fange inn hele den polyfone stemmeveven.

Og kommunikasjonen musikerne imellom er virkelig upåklagelig, som i et samspilt band.

Likevel er det Andrew Manze selv som drar oppmerksomheten til seg. Dels på grunn av tonen i instrumentet, der Manze ikke bare er virtuos, men også har erobret en udefinerbar sound som gjør at du aldri forveksler ham med noen andre - uansett hvor variert han fraserer. Men det fascinerende med Manze ligger minst like mye i hans vilje til å utforske verkene for alt hva de er verd av skjulte kvaliteter, også de mest kjente av dem.

Slik framstår han på denne utgivelsen som stor fortolker, som blåser en ny rytmisk vitalitet inn i Bachs musikk, samtidig som han får den til å skinne i nye farger. Og da låter det, slik at vi skjønner Bachs posisjon som ankermann for tradisjonen.