Barrierer i arbeidet mot sosiale ulikheter

I DAGBLADET LØRDAG 30. april kommenterer Sissel Benneche Osvold norske myndigheters arbeid mot sosiale ulikheter i helse. Hun tror ikke disse ulikhetene kommer til å avta med det første. Innsatsen mot økende helseforskjeller vil, spår Osvold, foregå i «et eget kretsløp der forskningsmidler og fagkonferanser genererer mer viten og enda mer papir». Osvold frykter at beslutningstakere ofte vil la seg friste til å prioritere den økonomiske gevinsten av et vedtak høyere enn helsemessige utjevningseffekter. Med andre ord; selv når vi vet hva som forårsaker helseforskjellene, er det ikke gitt at vi kommer til å gjøre noe med dem.Så langt har de siste tiårs bevissthet omkring sosiale helseforskjeller i velferdsstaten Norge ikke resultert i noen utjevning av helseforskjellene. Snarere tvert i mot, forskjellene ser ut til å øke. Selv om de fleste grupper i befolkningen har fått bedre helse de siste tretti årene, er bedringen størst blant gruppene med høy inntekt og lang utdannelse, og derfor øker også helseforskjellene. Helseforskjellene er imidlertid blitt satt på dagsorden gjennom St. meld nr. 16 (2002-03) Folkehelsemeldingen, og Sosial- og helsedirektoratets strategi kalt Gradientutfordringen. Dette varsler en bredere satsing.Det er ingen automatikk i at økt bevissthet om helseforskjellene gir handling. Men dersom det finnes vilje til handling er det ikke umulig å komme forskjellene til livs. Et hovedbudskap fra forskere nasjonalt og internasjonalt er at sosiale ulikheter i helse er forårsaket av samfunnsmessige forhold som det er mulig å endre. Men veien dit er lang. Det finnes barrierer i vår måte å tenke rundt hva som skaper helse og uhelse. Vi skal her peke på tre av de viktigste barrierene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR DET FØRSTE er sosiale ulikheter i helse ikke bare er et fattigdomsproblem. Sosiale ulikheter i helse danner en gradient gjennom alle inntekts-, yrkes- og utdanningsgrupper i befolkningen. Leger lever i snitt lengre enn lærere, som igjen lever lengre enn håndverkere, som igjen lever lengre enn drosjesjåfører og renholdere. Dette forteller oss at sosiale ulikheter i helse ikke bare handler om å befinne seg over eller under en bestemt grense i materiell levestandard. Sosiale ulikheter i helse angår alle, og vi trenger tiltak som når alle. En helsefremmende politikk som er rettet mot hele befolkningen, basert på tanken om at alle skal ha like muligheter, er den beste veien å gå for å redusere sosiale ulikheter i helse i de brede lag.For det andre kommer vi ikke helseforskjellene til livs dersom vi gjør dette til et problem for helsesektoren alene. De fleste helseproblemer ender før eller siden i helsesektoren, men det er få som oppstår der. God helse skapes i en sosial kontekst. Dersom muligheten til deltakelse i fritidsaktiviteter avhenger av god privatøkonomi, eller dersom utformingen av offentlige arenaer gjør disse utilgjengelige for funksjonshemmede, så har dette i neste omgang betydning for helseforskjellene. De som har lav lønn og kort utdannelse er i større grad utsatt for fysiske og psykososiale arbeidsmiljøbelastninger enn andre. Sannsynligheten for dårlig helse øker ytterligere for de helt uten arbeid. Arbeidslivspolitikken har således betydning for helseforskjellene. Skolepolitikken er et område der vi har mulighet for å nå alle, med de muligheter dette gir for å gi norske barn en god, likeverdig og helsefremmende oppvekst. Eksempler som ofte trekkes fram er skolemåltid og fysisk aktivitet, men kanskje er skolens mulighet til å gi alle en følelse av sosial tilhørighet og evne til mestring like viktig for elevenes framtidige helse.

FOR DET TREDJE vil vi ikke lykkes med å redusere helseforskjellene dersom vi tror at god eller dårlig helse bare er et spørsmål om individuelle livsstilsvalg. Hvorvidt man røyker mye, beveger seg lite eller spiser usunt er selvfølgelig i noen grad opp til en selv. Men samtidig har sjansen for at et gitt individ for eksempel begynner å røyke, nær sammenheng med sosiale bakgrunnsfaktorer som inntekt og utdanning. Hele 63 prosent av de mellom 25 og 35 år med ungdomsskoleutdanning røyker daglig, mens bare 16 prosent i den samme aldersgruppen med høyere utdanning gjør det. Liknende tendenser gjør seg gjeldende når det gjelder usunne kostvaner og fysisk inaktivitet. Sjansen for at hver enkelt treffer de rette, helsemessige valgene er med andre ord ikke jevnt fordelt i befolkningen. Sosiale strukturer i samfunnet er medbestemmende for hvilke valg folk treffer, og derfor har vi også et kollektivt ansvar for å tilrettelegge samfunnet på en slik måte at det blir enklere og mer nærliggende for folk å treffe de rette valgene.

I FORHOLD TIL de store utfordringene disse tre barrierene reiser, sitter Sosial- og helsedirektoratet på et begrenset sett av virkemidler som bare favner over deler av helse- og sosialsektoren. Sosial- og helsedirektoratet skal gjøre det vi kan for å sikre at våre egne strategier tar hensyn til helseulikhetsaspektet. Vi skal bidra til å synliggjøre helsefordelingseffekter av tiltak i andre sektorer. Og vi skal bidra til å legge det faglige grunnlaget for en bredere strategi for arbeidet mot sosiale ulikheter i helse. En direktoratsoppnevnt ekspertgruppe ledet av professor Steinar Westin arbeider nå med å utrede innspill til en slik strategi.Fra 2006 har Helse- og omsorgsdepartementet varslet en nasjonal, tverrsektoriell satsning mot sosiale ulikheter i helse. Når det skjer, skal Sosial- og helsedirektoratet ha lagt et solid faglig grunnlag. Oppfordringen blir til beslutningstakere å ta ansvar for den kunnskap vi har om sammenhengen mellom helse og sosial ulikhet.