Barrierer mot handling

Det går bra med klimasaken: Det har aldri vært laget flere rapporter, medieoppslag eller mer omsetning av klimakvoter. Enigheten om at noe må gjøres har aldri vært større.

Klimaet selv går det imidlertid dårlig med: Både utslippene og konsentrasjonen av CO{-2} øker fortere enn før.

Hva hindrer egentlig den endringen «alle» mener burde skje? Hva er de viktigste barrierer som hindrer omstilling til et energisystem som er i samsvar med hva kloden tåler? Barrierene finnes på tekniske, psykologiske og organisatoriske plan, og handler også om verdisyn og virkelighetsoppfatning.

Det er mye usikkerhet knyttet til klimautviklingen, men vi vet at det kan bli omfattende endringer når store menneskeskapte utslipp kommer på toppen av naturlige svinginger. Vi har skrudd på jordas termostatknapp, men finner ikke manualen. Nøyaktig hvordan og hvor disse endringene kommer til å slå ut, vet vi for lite om.

Fra psykologisk forskning vet vi imidlertid at mennesker ikke er spesielt godt rustet til å takle slik abstrakt usikkerhet. Det er ikke uvanlig å fortrenge ytre fare og usikkerhet samt overvurdere egen mestringsevne. Det er en av grunnene til at alle må betale bilforsikring selv om «jeg kommer da ikke til å krasje». På samme måte kan vi forstå prislappen på CO{-2}-kvoter som en nødvendig felles forsikring mot framtidig skade.

FNs klimapanel har laget felles scenarier for hvordan samfunns- og utslippsutviklingen kan påvirke klimautslipp og dermed atmosfæresammensetning og temperatur. Disse er viktige og nyttige til å forstå usikkerheten.

Men de er samtidig abstrakte, kompliserte og har uklar forbindelse til de beslutninger hver av oss må ta. De har også den ulempen at de alle er «negative» i den forstand at ingen av dem viser noe ønskelig utviklingsforløp. For å sikre handling trengs mer emosjonelt engasjerende bilder, en troverdig visjon som kan motivere istedenfor å skape likegyldighet.

Fordelene ved å redusere utslippene, et bedre klima, kommer i beste fall lenge, lenge etter at vi mennesker har endret vår atferd. Psykologisk sett er læringseffekt størst om virkningen ses 1-2 sekunder etter ny handling. Her snakker vi om 10-100 år og lengre. Slik framtidstenkning er en ny ferdighet som vår tids mennesker ikke har spesielt godt utviklede ferdigheter – eller kultur – for.

Vi kunne prøve å se våre handlinger i lys av sju generasjoner bakover og framover. Slike bilder hjelper vår bevissthet til å se egen situasjon i en større sammenheng. Det er spesielt viktig i situasjoner hvor umiddelbare resultater er fraværende.

Få ting former vår virkelighetsoppfatning så effektivt som måten vi tenker om penger på; om det er arveoppgjør, boligpriser, skatter eller prisen på nødvendige tiltak for å redusere klimautslipp. Disse mentale rammene rundt pengene avgjør hvordan vi velger å bruke dem.

Vi kan velge å se de 20 trillioner USD som må til for å sikre energitilførsel de neste 20 år som en kostnad som må betales. Eller vi kan velge å se disse pengene – som likevel må brukes – som en investering i en langsiktig løsning. Det finnes allerede i dag teknologier og energitilgang med mindre belastning på klodens økosystemer, enn de vi baserte oss på i forrige århundre. Hva som velges, avhenger av hvordan beslutningstakerne i energisektoren tenker og regner på pengene.

Det er både lettvint og fristende å bruke klipp-og-lim-metoden fra gamle løsninger når energitilgangen for det neste århundret skal bygges. Det betyr å bygge flere store, sentrale kull-, gass- eller atomkraftverk og mer kraftlinjer.

Denne barrieren handler om organisatorisk treghet i energisektor og myndigheter: det enkleste er å lage bare gradvise forbedringer av tidligere løsninger, i stedet for nye helhetlige, distribuerte systemløsninger med en radikalt bedre energieffektivitet nær brukerens sluttbehov.

Det mennesker trenger er lys, varme og transporttjenester, ikke mer strøm, olje og personbiler. Det fins mange andre måter å få lys på, behagelige temperaturer samt å komme seg fra A til B på enn de som industrisamfunnet pønsket ut basert på billig olje. Den enorme sløsingen som fins i dagens produksjons- og forbrukssystemer er kanskje den aller viktigste ressurs for å betale for endring.

Vi er alle avhengige av at luften fortsetter å gi oss av sine gratis gaver som oksygen, renhet, ferskvann, passe temperaturer og vinder. Men det er ingen verdsetting og lite bevissthet om luftens bidrag. Derfor slipper nå alle til sammen mer ut enn de naturlige systemene tåler.

Allmenningens tragedie kan bare løses ved forhandlinger hvor alle gir noe, men det er alltid fristende å være gratispassasjer. Her kommer det sosiale inn: klimaendringene kommer til å ramme dem hardest som ikke i dag har råd til å verne seg mot dem. Den langsiktige løsningen her er nok globale, individuelle utslippskvoter som synliggjør hver enkelts bidrag. De som slipper ut mindre enn andre, får dermed en omsettbar verdi som kan virke utjevnende og dermed minske stillingskrigen mellom fattige og rike land om ansvaret. En avgjørende barriere.

Den dypeste barrieren er nok de begrensninger som ligger i dagens måter å måle verdi og beregne lønnsomhet på. Vi anser oss som rasjonelle og velger (i beste fall) løsninger med lavest kostnad og høyest avkastning. Samtidig ligger det sterke føringer og sterke begrensninger i måten vi bokfører og regner på.

I boka «Penger og Sjel» har jeg beskrevet noen slike begrensninger nærmere. Vi bokfører alle verdier med samme verdimålestokk som gir høy pris for IT-systemer men null på økosystemer og bare på ressursuttak. Investeringer i human- og naturkapital må føres som utgifter. Vi lar oss lede av tiltroen til dagens måter å beregne formue, BNP og kostnadseffektivitet på. Sistnevnte forteller blant annet at det er «for dyrt» med CO{-2}-lagring.

Til sammen gjør slike økonomiske tankesett at vi ubevisst låses til handlingsmønstre som fortsetter menneskers press på naturlige klimasykluser. Vi sier at vi ønsker endring, men oppdager gradvis at vi sitter lenket til et fundament av antakelser om virkeligheten. Klimaet demonstrerer hardere og hardere at disse antakelsene ikke lenger fungerer i vår opplyste egeninteresse. Enda mer enn økte budsjetter trenger klimasaken ny kunnskap og strategier for hvordan disse menneskeskapte barrierene kan overkommes.