Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Barsel og børst

Ida Hegazi Høyer er bedre på sprø påfunn enn babykos.

ANNERLEDES BARSELROMAN: Ida Hegazi Høyers nye roman handler om en nybakt mor som opptrer utenfor normalen. Foto: TIDEN
ANNERLEDES BARSELROMAN: Ida Hegazi Høyers nye roman handler om en nybakt mor som opptrer utenfor normalen. Foto: TIDEN Vis mer

Heldigvis er det ikke helt slik lenger at alle få barn, bare fordi det er sånn man skal gjøre. I større grad enn generasjonene før oss reflekterer vi over hvorvidt vi har lyst til å få barn. Kanskje blir overveldelsen over hvor skummelt og vakkert dette er så stor at det blir tvingende nødvendig for forfatterne å skrive om temaet.

Men likevel er det å formere seg så naturlig og vanlig at det er for lite som står på spill til at det i seg selv er interessant romanmateriale.

Navnløs og farløs

Produktive Ida Hegazi Høyer er en av forfatterne jeg følger med størst entusiasme, og jeg regnet med at hennes «barselroman» skulle skille seg litt ut i bunken.

Det jeg setter mest pris på ved bøkene hennes, er måten hun tar med seg karakterene sine helt ut på kanten, slik at det nesten bikker over til å bli fullstendig galskap, samtidig som alt er veldig realistisk og tørt, nærmest.

I årets roman, som er en slags frittstående oppfølger til fjorårets «ene | skissen», treffer vi forfatteren B som finner ut at hun er gravid ganske langt uti svangerskapet. Nå må hun roe litt ned på drikkinga, men hun tillater seg et glass eller to når hun er skikkelig tørst, som hun kaller det selv.

Hvem barnefaren er, får vi ikke vite, og B er heller ikke noe opptatt av dette. Den navnløse gutten som etter hvert blir født er hennes barn.

B holder seg stort sett inne i leiligheten og får i blant besøk av noen menn, alle bare omtalt som «mannen». Selv om kroppen hennes er forandra og brystet lekker melk klarer hun å skjule for flere av dem at hun har en baby i leiligheten. Guttens første ord er «cola», han sover på en ølkasse, og B forlater ham hjemme i leiligheten i timesvis, for å delta i en forfattersamtale.

Ambivalens

Fortellingen er altså full av sprø påfunn. Samtidig handler det om en mamma som i det daglige stort sett tar seg godt av gutten sin, selv om der hele tiden er en ambivalens, og selv om mye av det hun gjør er utenfor normalen.

Vi blir ikke helt kloke på om B er nummen og likegyldig, eller om hun føler kjærlighet for barnet. Men det kommer iallfall fram at hun ønsket å bli gravid, og hun gjør alt det viktigste riktig, hun mater og trøster og koser, helt av seg selv, nærmest.

I passasjene der Høyer zoomer inn på babyen, kjeder jeg meg fort og lengter etter neste oppfinnsomme scene. Alle kan vel kjenne seg igjen i hvordan det er å høre en nybakt forelder snakke ustanselig om amming og gulpekluter og barnevognkjøp, dette er ikke noe spennende å høre på, og i boka oppfatter jeg dette som transportetapper.

Men «ene | barnet» er for all del også en umiskjennelig, lesverdig Høyer-roman, med masse språklig overflod, overraskelser og humor, som når vi her får se en kulturmanns skjulte side:

«Han åt henne slafsende, som en utsulta bikkje, fra øverst til nederst, i alle kriker og folder, og etter det som syntes å være kanskje uheldig lenge, kunne han endelig, til hennes lette etterristinger, stolt løfte blikket og bestige byttet. En galant mann, tross alt.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media