Basement jazz

Martin Revheim (28) startet jazzklubben Blå i Oslo. Denne uka har han flyttet hele klubben til Molde.

- HVA ER DET egentlig med jazz?

Martin Revheim blir et øyeblikk perpleks. Så sier han:

- Jazz er fint.

VI SITTER PÅ BLÅ. Ikke i Brenneriveien i Oslo, men på Kulturhuset i festivalbyen Molde. For tredje år på rad har Blå flytta opp hit med alt: Lys og lydutstyr, kokker, kjøkken og stoler.

Martin Revheim har akkurat gjort sitt ytterste for å unngå å bli tatt bilde av. Til tross for at det er han som skal intervjues. Han vil ikke være alene på bildet, sier han. Han vil gjerne ha litt flere med seg, vise at det ikke er bare han som jobber og skal få oppmerksomhet.

- Jeg vet at jeg er med på å lede - og var med på å starte Blå. Men det er så mange andre som er involvert. Med alt det vi driver på med, så sier det seg jo selv at jeg ikke gjør dette alene.

Martin ser mye roligere ut etter at kameraet er borte. Vi setter oss ned rundt et stille bord. Det var dette med jazzen.

- Hva er det med musikk? Det kan man jo også spørre om, sier han underfundig.

BLÅMANN, BLÅMANN: - Det er sikkert andre som kunne ha gjort 
det samme som oss i Molde. Men vi har gjort det, sier Martin Revheim i jazzklubben Blå. Denne uka har han flyttet Blå fra Oslo til Molde. Foto: TOR ARNE DALSNES
BLÅMANN, BLÅMANN: - Det er sikkert andre som kunne ha gjort det samme som oss i Molde. Men vi har gjort det, sier Martin Revheim i jazzklubben Blå. Denne uka har han flyttet Blå fra Oslo til Molde. Foto: TOR ARNE DALSNES Vis mer

Martin Revheim skulle egentlig bli sosionom. Helt til en dag han var på vei hjem fra jobb.

- Jeg tenkte plutselig: Det hadde vært skikkelig kult å starte en klubb. Kjell Einar Karlsen (32) jobbet på Kokopelli mellom alle reisene sine, og jeg stakk innom. Han var ikke der, men jeg la igjen en lapp: Skal vi starte klubb? Ring meg. Han ringte, og så bare - ja, det gjør vi. Ikke noe mer, sier Martin.

Det var i 1996.

- Da vi startet opp, så var det på grunn av en mangel. Vi ville dekke et behov. For å si det litt svulstig: Synliggjøre det usynlige. Kjell Einar og jeg kjente hverandre egentlig ikke så godt, men jeg visste at vi var et bra par. Vi har nesten ingen overlappende kunnskaper og er fortsatt helt avhengige av hverandre.

MARTINS JAZZALIBI sliter litt når det kommer til jazzfestivaler. Før han startet Blå hadde han vært én tur på Kongsberg og aldri i Molde. Nå har han nesten sin egen lille festival i festivalen - et område med mat, musikk, drikke og få grunner til å gå andre steder.

- Jeg synes det ville vært ekstremt selvhøytidlig hvis vi ikke gjorde noe annet enn å plassere band på scenen. Vi vil at det skal være noe mer. Flere elementer.

Og noe mer enn et utested.

- Vi identifiserer oss ikke som utested. Hvis du spør Claes på So What! eller André på Jazid, så tror jeg de sier det samme. Vi er et spillested, men plukker ikke bare ut et band, får dem til å spille og ferdig med det. Det er en lang prosess, sier han.

Med tiden kom Blå med festivaler, uteservering, samarbeidsprosjekter, plateselskap og utgivelser.

- Det har skjedd etter hvert. Jeg merker at det er mindre egokjør blant bandene nå, mindre verning om seg selv. De skjønner at samarbeid er en bra metode å nå ut til folk på.

- Men er ikke jazzfolk egentlig utrolig innesluttede? Er det ikke sånn at de bare liker andre som liker jazz?

Martin er tilbøyelig til å være enig.

- Det er synd at en del musikkmiljøer blir så innesluttede. At det blir viktigst for enkelte å ha plater i samlinga som ingen andre har, digge noe ingen andre liker. Ja, de tror at musikken blir bedre jo færre folk som er på konserten. Det kan gjøre at noen ser på musikken som utilgjengelig. Men det er det samme innen pop. Det er alltid noen som synes det er viktig å si at den første plata var best, uansett. Men jeg bruker å si at mennesker som bruker mye energi på å fortelle hva som er dårlig, er folk som ikke er så himla fornøyd med hvor de selv er.

ETTERMIDDAGENS KONSERT er ferdig og det strømmer mennesker ut i Moldegatene. De søker etter det lille som finnes av vestlandssol, to røyk og en prat - før neste konsert begynner.

- Skal du høre Håkon Kornstad og Pat Metheny? Det er helt sprøtt, det var Pat som insisterte på å spille med Håkon, altså. Han hadde hørt ham på Kongsberg i fjor, og synes bare det var så bra.

Martin blir ivrig når han snakker om idolet.

- Alle som liker jazz har en periode hvor de kjøper alt av Pat Metheny. Martin har hatt den selv, også. Etter at han fikk viklet seg ut av heavyens verden.

- Jeg hørte mye på Kiss, Mötley Crue og slikt. Etter hvert ble det Mezzoforte og Pat Metheny. Men jeg bodde på Kløfta, og tilgangen på jazz var sterkt begrenset. Det var lettere å få tak i hjemmebrent enn ei jazzplate.

En stund gikk han rundt slik og var halvfrelst. Så møtte han Miles Davis.

- Da jeg hørte «Kind Of Blue» med Miles Davis ... det blir sikkert veldig klisjé å si dette, for de fleste hadde det på samme måte, men da jeg hørte den, det var helt utrolig. Jeg følte det som om jeg var en del av noe kjempestort.

Og dette er nok det nærmeste han kommer en forklaring på hva det er med jazz.

- Kanskje det er det at den har en historie. Den har vært død, den har overlevd, død, overlevd. Og den forandrer seg stadig.

Etter Miles gikk Martin ut og kjøpte alt. For spille selv kunne han ikke.

- Jeg begynte å spille trommer da jeg var 16 år, men så fikk jeg senebetennelse og måtte slutte. Da hadde jeg et veldig anstrengt forhold til musikk en periode. Skulle jeg ha tegnet livskurva mi da, så hadde den vært helt på bånn.

NÅ ER MARTIN i gang med trommene igjen. Blå, trommer og barn. Det er neppe tid til så mye mer.

- Jeg jobbet mer før. Og i det siste har jeg følt hvor heldig jeg er - selv om det kan være et veldig stress å skulle spille inn min og andres lønn. Det er et stort ansvar.

- Hva er du mest fornøyd med?

- At vi holder ut. Det høres passivt ut, men vi har villet så mye. Det siste halve året har det gått kjempebra, men vi har vært gjennom mange perioder hvor jeg har trodd vi måtte stenge. Men vi holdt altså ut. Selv om det gang på gang kom femten stykker på konserter med folk vi har hatt lyst til å presentere. Ja, jeg er ikke flau for å si det altså: Noen av konsertene kunne vi hatt hjemme i stua mi.

- Men er det ikke egentlig mye hyggelige å høre på pop?

- Jeg hører masse på pop, jeg! De siste platene jeg kjøpte var Slayer, Destiny's Child og R.E.M. Jeg skulle gjerne hatt Destiny's Child på Blå.

Martin lener seg litt fremover.

- Det er noe jeg ikke skjønner. Det er mange som kommer hjem og kikker på platesamlinga mi, og sier «Hva? Hører du på sånt?» Tror de jeg bare hører på saxofonkauking?

BLÅMANN, BLÅMANN: - Det er sikkert andre som kunne ha gjort det samme som oss i Molde. Men vi har gjort det, sier Martin Revheim i jazzklubben Blå. Denne uka har han flyttet Blå fra Oslo til Molde. Foto: TOR ARNE DALSNES