Baudelaire i norsk poesi

Nå som Baudelaires diktsamling fra 1857 «Det vondes blomar» i sin helhet foreligger på norsk i Haakon Dahlens gjendiktning, kan det være på sin plass å se nærmere på den betydning denne dikteren og den poetiske retningen han innvarslet, symbolismen, har hatt for norsk poesi.

«Han håner troen på fremskritt, humanitet og romantisk kjærlighet og besynger dødsforråtnelse og likstank, synd og Satan, skjøger og rus, - ».

Dette skriver Francis Bull om Baudelaire i «Verdenslitteraturens historie» i 1939. Hans karakteristikk har faktisk noe ved seg. Ikke minst fordi den uttrykker det borgerlige Baudelaire-syn som så lenge var rådende. Baudelaire hadde en outsiderposisjon i samfunnet. Det var sin bror i ånden han henvendte seg til: «- du hyklerske lesar - min fostbror - min like.»

Svaler i flukt

Impulsen fra Baudelaire virket i det stille hos hans samtidige, den er merkbar hos diktere som Verlaine og Mallarmé. Den bryter fram med større kraft ved århundreskiftet. Også i Sverige (ved Ekelöf), og i Danmark og Norge får Baudelaire og symbolismen et ankerfeste. Det er særlig det musikalske aspektet ved denne diktningen som vekker gjenklang. Med Mallarmés ord: poesien søker «å hente tilbake fra musikken» det denne hittil hadde vært alene om å forvalte. Og med Verlaines ord: «Musikk fremfor alt.»

Allerede Obstfelder diktet på musikkens premisser. Det var en forbindelse Francis Bull ikke så. Men en annen Bull, Olaf Bull, skulle øse av symbolismens kilder. I hvilken grad han kjente direkte til Baudelaire vet vi ikke. Han kan ha blitt påvirket via sine danske samtidige. Johs. Jørgensen og Sophus Claussen medvirket begge til å introdusere Baudelaire i Norden, både i teori og i gjendiktninger.

«Se, svalerne stiger i dans, i dans de daler - », skriver Olaf Bull i diktet «Foraar». Med et slikt vers realiserer han det som var symbolismens mål.

Ikke bare fordi det er velklingende. Men ved ordenes suggererende muligheter, ved deres musikalske klanger, ved rytmens magi fanger han inn synet av svaler i flukt. Ordene skaper det de nevner. De får svalene til å svinge.

Sanseåpenbarende

Alf Larsen var en annen dikter som ble sterkt preget av Baudelaire. En ting var at han diktet seg inn i et av de store Baudelaire-temaene: døden, men symbolist var han først og fremst i den grad han skapte et poetisk, autonomt univers.

«Her suser sjø, her bruser vind/og lange dragsug går ut og ind.» - skriver han i «Døingbukten». En kunne kalle slike vers sanseåpenbarende. Den susende sjøen og den brusende vinden er lagt i ordet.

Også Emil Boyson var opptatt av dette trekket ved den symbolistiske diktningen. Han kalte det «den sproglig-poetiske transposisjonen». Det vil si: dikterordet gjennomtrenges av det sansede og omsettes til rytme og musikalitet. «Her viser skjæret seg i sin selvhet», kunne han notere i margen til et Alf Larsen-dikt.

Mellomkrigstidas norske diktere var mer symbolbevisste enn hva dagens diktere er. Det betyr ikke at den språklig-poetiske transposisjonen ikke lenger finner sted, men når den finner sted, virker den mer som et resultat av spontanitet, lykketreff og språklig lek. Tone Lie Bøttinger har det i seg. Steinar Sørlie også. Men de tenker ikke på seg selv som symbolister av den grunn.

Hard kamp

Så kan en spørre seg i hvilken grad Haakon Dahlen har maktet å «transponere» Baudelaires poesi til nynorsk. Baudelaire kunne kunsten å mane fram landskap, stemninger, dufter, minner og drømmer med sine vers.

Dahlen har kjempet en hard kamp med rim og rytmer. Der han ikke lykkes fullt ut, makter han iallfall å gi et inntrykk av Baudelaires ordkunst. Der han lykkes, gjenskaper han, med Baudelaire, Baudelaires egen poetiske virkelighet.