BBCs 75 år

Den 14. november 1922 begynte BBC sine daglige radiosendinger fra Marconi House i London. Arthur R. Burrows, som seinere ble programdirektør for BBC, leste nyhetene både kl. 6 (18) og kl. 9 (21), og han gjorde det grundig ved først å lese i normal talefart og deretter i diktattempo. Lytterne skulle få med seg alt.

Neste dag ble sendingene åpnet i Birmingham og Manchester, og det var en god nyhetsdag, for BBC kunne bringe resultatene fra parlamentsvalget. Dette ble for mange en stor overraskelse, ja, nærmest et sjokk, for nå var det over og ut med Lloyd George, og de konservative overtok, først med Bonar Law som statsminister, og noen måneder seinere ble Stanley Baldwin leder av regjeringen. Han var den første politiker som forsto radioens betydning, og som visste å gjøre bruk av det nye mediet på en effektiv måte.

BBC, som da sto for British Broadcasting Company, var et privat aksjeselskap dannet av de seks største telegraffirmaene. Aksjene kostet ett pund pr. stykk.

I 1927 ble BBC omgjort til en offentlig institusjon, og ordet Company ble erstattet av Corporation, og slik fikk man det navnet vi kjenner i dag. Det var myndighetene som ga BBC konsesjon i 1922. Lisensen ble fastsatt til ti shilling pr. apparat. 30 000 lisensbetalere ble registrert og tallet steg meget raskt.

Radioen var ikke én manns oppfinnelse. Tvert imot - forskere, ingeniører og teknikere fra mange land var med i prosessen. Briten James Clerk Maxwell (1831- 1879), tyskeren Heinrich Hertz (1857- 1894) og italieneren Guglielmo Marconi (1874- 1937) var foregangsmenn.De kunne i sin forskning støtte seg på en nestor fra en tidligere generasjon, briten Michael Faraday (1791- 1867). Han formulerte fysiske lover som ble avgjørende for den videre utvikling fram mot en realisering av radioen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et spørsmål som har opptatt mange er dette: Hvem var den første som sendte den menneskelige stemme eller musikk trådløst fra ett sted til et annet, fra en sender til en mottaker. Historikerne synes nå å være enige om at det var den kanadiske oppfinner Reginald Fessenden som var knyttet til universitetet i Pittsburgh, Pennsylvania. I 1902 fikk han sendt stemmelyd 1500 meter fra senderstedet, men i 1906, på selveste julaften, sendte han både tale og musikk som ble oppfanget flere hundre kilometer borte.

Men det var en annen sending en del år senere som skulle bli det virkelige gjennombrudd for radioen og gjøre den kjent i mange land. Den foregikk i Marconis prøvestudio i Chelmsford utenfor London den 15. juni 1920. Sendingen var betalt (sponset) av avisen Daily Mail og bare én kunstner skulle opptre. Det var den verdensberømte australske sopran Dame Nellie Melba, Hun sang fire operaarier og avsluttet med «God Save the King». Over hele Europa kunne man følge sendingen; også her i landet ble den hørt. Aftenposten for 16. juni har et fyldig referat av begivenheten med bilde av Marconi og stor overskrift: «Et teknikens vidunder - Madame Melba synger pr. traadløs.» Videre heter det: «Fra Kristiania Radiostasjon på Tryvandshøiden hørte man igaar tydelig primadonnaens skjønne sang.» Dette er særlig interessant, fordi signalene som ble tatt imot på Tryvann var så sterke at telegrafisten kunne sende sangen videre pr. telefon til avisredaksjoner i byen. En hendelse som er spesielt omtalt i professor Asa Briggs BBC-historie. I Paris ble den historiske sending tatt opp på en fonograf i et radiorom i Eiffeltårnet.

Da BBC startet sine sendinger 14. november, var ikke konsesjonsavtalen undertegnet. Det skjedde først 18. januar 1923. Den som skrev under på vegne av regjeringen var ministeren for Post og telegraf, Neville Chamberlain. Det kan vel tenkes at historien ser på en annen av hans underskrifter som mer skjebnesvanger.

Den mann som kom til å prege BBC fra de første år til han gikk av i 1938, var generaldirektøren John C. W. Reith (senere lord Reith). Han brukte sine store organisatoriske evner til å fremme BBCs posisjon i samfunnet, og til å hevde institusjonens uavhengighet av myndigheter og pressgrupper. Reith hadde mange kontakter i det politiske liv, og mente det var viktig å ha et godt forhold til parlament og regjering. Det var myndighetene som fastsatte lisensen og som oppnevnte de styrende organer. Like fra begynnelsen av var det i grunnen stor enighet mellom politikere og radiofolk om at programmene måtte ha kvalitet. Opplysningsprogrammer var viktige, ja også rene undervisningsprogrammer skulle ha en sentral plass, og programmer som ga opplevelser som musikk og teater. Nyheter hadde en meget høy prioritet. Da Reith forlot BBC, gikk han inn i politikken. Han ble minister i Chamberlains regjering, og holdt to ministerposter i Churchills krigskabinett.

Det skulle bli flere sterke og samfunnsbevisste ledere av BBC. Under krigen, i 1944, ble William Haley generaldirektør. Han satte seg som mål å skape den ideelle radio: BBC skulle bli best i verden, med et tredelt programtilbud: Light Programme skulle legge vekt på populær musikk, lette kabareter og ønskekonserter. I midten plasserte han Home Service, solid og lødig med et fremragende radioteater, klassisk og nyere musikk fra BBCs egne orkestre, topp underholdning med radiostjerner som Tommy Handley og Wilfred Pickles, og en nyhetstjeneste som ble et forbilde for radiofolk over hele verden. Som et nytt element innførte Haley Third Programme, et mer eksklusivt program med vanskelig tilgjengelig litteratur, operaer fra inn- og utland, foredrag og diskusjoner på et meget høyt plan. Her kunne man høre kjente poeter som Louis MacNeice og Dylan Thomas som begge for øvrig var faste medarbeidere i BBC.

Haley la frem sin kringkastingsfilosofi i seks forelesninger, der han understreket det viktige samspill mellom det etiske og det estetiske, mellom det sanne og det skjønne: «Skjønnhet er sannhet, sannhet skjønnhet» som det heter hos John Keats. Haley sluttet i 1952 og ble redaktør av The Times, og sir Ian Jacob, leder av BBCs europeiske sendinger, ble ny generaldirektør. Han tok seg mest av fjernsynet og utviklet dette på en god og effektiv måte. I 1960 overtok Hugh Carleton Greene, yngre bror av Graham Greene. Han kom fra BBCs egne rekker, og ble en kraftfull forsvarer av BBCs uavhengighet i programsaker. Han pleiet ikke alltid det gode forhold til politikerne, og særlig var det anstrengt mellom ham og statsminister Harold Wilson, som en gang irriterte seg voldsomt over noen krasse samfunnskritiske programmer i TV. Greene forsvarte programmene. Wilson hevnet seg ved å utnevne «erkefienden» lord Hill fra det konkurrende TV-selskap ITA til styreformann i BBC. (En senere statsminister, Margaret Thatcher, var heller ikke stormforelsket i BBC.)

Blant radiofolk vil nok Greene helst bli husket for sin store innsats som leder av BBCs sendinger til Tyskland under og etter krigen. Disse programmene var en del av BBCs omfattende utenlandsservice. Fra Bush House midt i London ble det sendt programmer på 45 språk til okkuperte land, til krigførende land, og også til land som ikke var direkte berørt av krigen. Når skjebnesymfoniens dunkende paukeslag lød over landegrensene, lyttet folk til nyheter de festet lit til. NRK i eksil ble også huset av BBC, og ledet av Toralv Øksnevad kunne kjente norske stemmer informere, inspirere og holde motet oppe hos dem som lyttet illegalt under krigen.

Når BBC radio kan feire sine 75 år, er det ikke støvets år som preger jubilanten. Nye kanaler er kommet til, og gamle har fått et nytt innhold. Selv om det er radioens 75-årsdag som skal markeres, er det naturlig å nevne at BBC også på TV-siden var den store pioner. Den 2. november 1936 åpnet BBC verdens første offisielle fjernsynssendinger i Alexandra Palace i London.

Det er viktig å merke seg at BBC i jubileumsåret står meget sterkt når det gjelder å gi sine programmer et økende internasjonalt innhold. På radiosiden startet BBC sine Samvelde-sendinger alt i 1932. Senere ble disse endret til BBC World Service, som også har tatt TV i bruk: 11. mars 1991 kl. 20.00 ble nyhetene sendt i TV for første gang. I dag er fjernynsdelen utvidet i programmet BBC World, som har nyheter hver time, med kommentarer og intervjuer, presentasjon av ledende politikere, solide dokumentarprogram knyttet til aktuelle temaer, inngående reportasjer fra moderne vitenskap, kosmisk forskning, økologi og resursforvaltning.

Dagens ledere i BBC ønsker med denne virksomhet å delta i en demokratisk prosess: kunnskap og korrekt informasjon skal ta kampen opp mot fordommer og vanetenkning. Dette er en linje som lord Reith ville sagt et tydelig ja og amen til, og med denne holdning tar BBC vare på de viktigste elementer i allmennkringkastingens filosofi. Det er ikke alle kringkastingsinstitusjoner som gjør det i dag. Det er vel en reell fare for at de som ikke følger sir William Haleys credo om «det sanne og det skjønne» kan komme til å ende som såpekokere!