Be Here Now

Rockere som får litt for mye penger og kokain mellom henda har en tendens til å bli late og kraftløse. Nå har denne «sjukdommen» rammet Oasis. «Be Here Now» er bandets klart svakeste album så langt i karrieren.

Britenes patriotisme er grenseløs. At «Be Here Now» er et mesterverk og en av 90-tallets store album er allerede i ferd med å bli en etablert sannhet blant rockn'roll-øyas musikkskribenter. Dette synes uforståelig for denne nordbo som i «Be Here Now» hører en høyst ordinær og kjedelig rockeskive.

Stort og tidløst

Oasis har på sine to første album, «Definitely Maybe» (1994) og «(What's The Story) Morning Glory» (1995) vist at de er mestere i å håndtere den tradisjonelle rockens klisjeer.

Der andre tjuvrader på rockhistoriens supermarked ender opp som platte kopister, har Oasis takket være Noel Gallaghers melodifølelse og broren Liams intense «Rotten møter Lennon»-vokal hevet seg opp på et nivå som ikke er trist retro, men rett og slett stor og tidløs musikk. Skjønt ikke alltid. I motsetning til den kolossalt jevne debuten, var det først og fremst tre-fire lysende spor som holdt oppfølgeren over den gemene hop.

Kåtheten borte

Så er vi kommet til 1997, Oasis er i sentrum for verdenssamfunnets oppmerksomhet, de er i ferd med å bikke U2 av tronen som verdens største band, og de gir ut et album som alle venter på. Og så skuffer de. På store deler av «Be Here Now» virker bandet slitent og idéfattig. De dyrker de lange og seige melodilinjer, men uten den glød som bandet har vist tidligere. I motsetning til en låt som «Live Forever» fra debuten som gir lytteren lyst på livet, er det en litt livstrett holdning som er hovedinntrykket på «Be Here Now». Oasis virker ikke lenger som en sulten og kåt gjeng.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er lyden av rike menn som ikke har noe å bevise lenger, og som innerst inne vet at den nye plata deres kommer til å gå til himmels uansett hvordan den låter.

Konsertvinner

Det mest overraskende på «Be Here Now» er at Noel Gallagher ikke har klart å komme opp med et bedre låtmateriale. Her er en rekke litt småtriste middelmådigheter i mellomtempo. Noel har skrevet en klar hit i form av balladen «Stand By Me». Med sitt melankolsk nydelige refreng er den vanskelig å ikke bli glad i. Men likefullt er det liksom ikke helt «Wonderwall»-klasse over den.

Og mens vi er inne på sammenlikninger: «All Around The World» er platas episke avslutter, akkurat som «Champagne Supernova» var det på «...Morning Glory». Førstnevnte har absolutt sine fengende og medrivende allsangkvaliteter, den er en garantert konsertvinner, men samtidig framstår den som enkel og endimensjonal i forhold til «Supernova». Og at den kommer to ganger i løpet av plata virker totalt unødvendig.

Halv maskin

Noel tar selv over mikrofonen i den såre «Magic Pie», låta er fin den, mens den plystrende tittellåta også fungerer bra. Til sjuende og sist er det imidlertid den sugende åpningslåta og førstesingelen «D'You Know What I Mean?» som framstår som platas sterkeste kutt.

Forhåndshypen vil nok sørge for at halv maskin er mer enn godt nok for Oasis. De erobrer nok verden og litt til i løpet av høsten og vinteren, men holder vi oss til de 71 minuttene og 38 sekundene med musikk som utgjør «Be Here Now» er Oasis langt unna å være Englands kvalitativt beste musikalske eksportvare akkurat nå. De var det for to-tre år sida, men ikke nå lenger.