Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Beach House

Psychpop i sakte film.

CD: Det er få utøvere innen temposvak, stillferdig psykedelisk pop som skal ha det på seg at de pløyer ny mark. Men det er en takknemlig sjanger å operere i likevel, i den forstand at kvadraturet folk-pop-psykedelia-elektronika fortsatt ikke er gått tom for kombinasjonsmuligheter. Beach House er ikke shoegazere – de rocker i grunnen veldig lite – men later i stedet som om Nico egentlig sang på tredjeskiva til Velvet Underground og tar det derfra. Washington D.C.-duoen skaper et stillfarent ubehag gjennom instrumental tilbakeholdenhet, melodisk sødme og søvnig intensitetsnivå. Glidende gitartoner, orgler som sklir rundt i lydbildet, minimalistiske rytmer, klang i lange baner – det er iblant som om Cocteau Twins’ mest lettfattelige popøyeblikk krysser spor med Yo La Tengos minst utagerende låter og finner opp Mazzy Stars fuzzballaderi på nytt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media