Beach House

Psychpop i sakte film.

CD: Det er få utøvere innen temposvak, stillferdig psykedelisk pop som skal ha det på seg at de pløyer ny mark. Men det er en takknemlig sjanger å operere i likevel, i den forstand at kvadraturet folk-pop-psykedelia-elektronika fortsatt ikke er gått tom for kombinasjonsmuligheter. Beach House er ikke shoegazere – de rocker i grunnen veldig lite – men later i stedet som om Nico egentlig sang på tredjeskiva til Velvet Underground og tar det derfra. Washington D.C.-duoen skaper et stillfarent ubehag gjennom instrumental tilbakeholdenhet, melodisk sødme og søvnig intensitetsnivå. Glidende gitartoner, orgler som sklir rundt i lydbildet, minimalistiske rytmer, klang i lange baner – det er iblant som om Cocteau Twins’ mest lettfattelige popøyeblikk krysser spor med Yo La Tengos minst utagerende låter og finner opp Mazzy Stars fuzzballaderi på nytt.