HELTER OG HELLIGDOMMER: Russell Brands «Messiah Complex» har en moral: Velg dine egne helter. Foto: Vegard Grøtt, Scanpix
HELTER OG HELLIGDOMMER: Russell Brands «Messiah Complex» har en moral: Velg dine egne helter. Foto: Vegard Grøtt, ScanpixVis mer

Beåndet Brand

Russell Brand inntar rollen som vekkelsespredikant. Han vil lære verden å gjennomskue propaganda.

STANDUP: Innrammet av idoler som Jesus, Malcolm X, Che Guevara og Gandhi forsøker Russell Brand å frelse verden. Littegrann, i alle fall.

Gjennom «Messiah Complex» vil han gjøre oss hakket mer bevisste. Hakket mer klarøyde. Hakket mer skeptiske til heltedyrkelse, kjendiskultur, reklameslagord, kommers, næringslivsmakt og politisk propaganda.

Mens vi ler, så klart. Det er jo ikke meningen at vi skal ta verken helter, helligdommer eller Brand selv så helt alvorlig.  

Struktur Oppbyggingen er tilsynelatende vimsete, full av digresjoner og avsporinger.

Det er et bedrag: Det som i ett øyeblikk framstår som et innfall, viser seg raskt å være et nøye planlagt frampek om noe helt annet.

Kyndig, bevisst, veksler Brand mellom det (tilsynelatende) mest overfladiske og det (tilsynelatende) mest dypsindige. Mellom det intellektuelle og det fjollete, det ideologiske og det intime.

Tankegangen som ligger til grunn ser ut til å være at dette ikke er ytterpunkter, ikke motsetninger, tvert imot, de er ulike, men sammenfallende måter å tolke den samme verdenen på.

Flås og filosofi har plass innenfor det samme verdensbildet. Begge deler trengs for at showet skal holde strukturen.  

Uforutsigbart Konsekvent i sine idealer, eller sine resonnementer, prøver Brand ikke å være.

Som han ofte og gjerne proklamerer: Virkeligheten er ustabil, virkeligheten skifter. En kan aldri vite helt og fullt hva «den riktige» virkeligheten er.

Dette gjør han seg nytte av. Også «Messiah Complex» er uforutsigbart, skiftende, ustabilt. På en god måte.

Brands kjappe vekslinger, mellom tema og stemninger, vulgariteter og verdenspolitikk, egner seg for å overraske.

Han kan gå fra - muligens oppriktig - å sitere Gandhi det ene øyeblikket («Be the change you want to see in the world») til å kommentere den samme Gandhis klesstil det neste.

Han latterliggjør sin egen klesstil også, sin egen framtreden på fotografier og sine egne tv-opptredener. Samt sin egen rusbruk.  

Temasprang Han forestiller seg hverdagen slik den må ha vært for Adolf Hitlers barneskolelærer, og får tilgis fabrikasjonen om at han og filosofen Ludwig Wittgenstein gikk i samme klasse.

De var like gamle, på seks dager nær, og de gikk faktisk på samme skole, men en av dem (ikke han som senere skulle lede Tyskland) avanserte raskt til en høyere klasse, mens den andre (ikke han som senere skulle undervise ved Cambridge) ikke var skolemoden da han skulle begynne, og derfor startet ett år etter planen.

Brand er for øvrig ikke den første til å dikte om de to, men måten han gjør det på, kler showet.

For om de tematiske sammenhengene, når de blir oppsummert, kan lyde søkte, framstår de som naturlig forbundet i «Messiah Complex».

Her har selv fleiping om det å ha sex med katta lenker til hovedtematikken.  

Til ære for Oslo Brand har for øvrig gjort det ekstraarbeidet det er å legge inn (noen) norske tilpasninger i showet.

Vi får høre «Dovregubbens Hall». Vi får se bilde av Erna Solberg. Vi får høre ham uttale «Østensjø», eller i alle fall noe som kan minne om «Østensjø».  

Det kan også være verd å nevne at Mr Gee, med sin spoken word-poesi, sine kommentarer om skjønnhet og om likheter og forskjeller mellom kjærlighetssanger og pornografi, står for velegnet oppvarming.  

PUBLIKUMSFRIERI: Russell Brand tar en spasertur blant publikum i Folketeateret. Han har også gjort det ekstraarbeidet det er å legge inn henvisninger til Oslo og Norge i showet. Foto: Vegard Grøtt, Scanpix
PUBLIKUMSFRIERI: Russell Brand tar en spasertur blant publikum i Folketeateret. Han har også gjort det ekstraarbeidet det er å legge inn henvisninger til Oslo og Norge i showet. Foto: Vegard Grøtt, Scanpix Vis mer