FRA ARKIVET: Sånn så Tore Jønsberg ut da han hadde langt hår og skrev sine første dikt. Åsted var Sunndalsøra, tida var syttitallet. Foto: Privat
FRA ARKIVET: Sånn så Tore Jønsberg ut da han hadde langt hår og skrev sine første dikt. Åsted var Sunndalsøra, tida var syttitallet. Foto: PrivatVis mer

Bearbeider diktene i søvne

Tore kan våkne og skrive diktene rett ned. Nå er han på ny månedens poet.

(Dagbladet): Aller første gang Tore Jønsberg ble utvalgt til finalen — i april i år — ble han attpåtil månedens poet. Når han nå går til topps igjen, er det med et underlig dikt kalt «Mona Bone Jakon». Det er også en sang av singersongwriteren Cat Stevens, så vi begynner like greit der:

— Hva er det med denne sangeren?

— Cat Stevens var en sanger jeg satte stor pris på i hippietiden, med sterke tekster som jeg kunne identifisere min egen søken med. Han endte som kjent opp som muslim, selv forble jeg agnostiker.

— Det er mange sprang i dette diktet, fra et basseng/under vann, via Royal Albert Hall og Speaker's Corner, til eventyret om katten med støvlene. Hvor er vi egentlig, og hva er det som foregår?

— Jeg tror jeg skal overlate en dypere analyse til noen med bedre psykologisk innsikt, men det er noe med å lete etter det hele i bunnen av seg selv, og derfra tolke omgivelsene, smerten, kjærligheten og skrittene opp fra havet, sier poeten. 

— Hva slags situasjoner eller bilder inspirer deg? Ja, hvordan blir dine dikt til?

— Ideen til de fleste diktene jeg skriver nå, kommer ofte i løpet av den daglige halvtimen på bussen til nabobyen. Så tar jeg en «brainstorming» på stamcafeen, og jobber videre med det som er verdt å ta vare på når jeg kommer hjem. Andre ganger jobber jeg fram et dikt fra skratsj hjemme, da kan jeg holde på i timesvis, men de diktene blir ofte dårlige! Det beste for meg er å skrive på inspirasjon, det kan være i et bestemt stemningsleie, eller et ord eller setning som snappes opp fra omverdenen, og som jeg kan spinne videre på. Noen ganger legger jeg meg med en idé, og så våkner jeg midt på natten og skriver et dikt rett ned — liksom bearbeidet i søvne. Jeg har undret meg over dette, forteller Tore.

Han ble mer enn overrasket over å bli valgt ut denne gangen:

— Det er så mange gode poeter på Diktkammeret, som skriver på nivå med etablerte poeter! Og jeg tenker ofte at så gode dikt klarer jeg aldri å skrive, mener han.

Han sier at han som person alltid har vært noe tilbaketrukket og usikker:

— Dermed er det et paradoks at jeg i det hele tatt har turt å legge meg laglig til hugg her inne med personlige dikt. Men uttrykkstrangen har nok vært sterkere enn angsten — som da jeg med høydeskrekk ble skihopper og klatret til topps i mastene på Christian Radich! Det er noe med tilfredsstillelsen av å utfordre og overvinne angsten.

Sier Tore, og sender et bilde fra da han bodde på Sunndalsøra og skrev sine første dikt.

Vi gratulerer — med følgende jurykommentar, skrevet av en som har nettopp det Tore kaller psykologisk innsikt:  

Kva skjer? Kva har skjedd?
Dikt kan vera underlege forundringspakkar. Og ikkje alle er til å pakke opp. Ein kan sjå på dei som ei gåve pakka inn slik at sjølve innpakkinga er ein viktig del av gåva, litt som i japansk origata.

Når me «pakkar opp» eit dikt som lesarar, vil me i stor grad tilføra våre eigne livserfaringar i møtet med orda som finst der. Subjektivt møter objektivt i poesien. Dikt er ein møtestad for assosiasjonar og rytme, for musikk og leksikalsk tyding. Her er juryens utpakning av dette diktet: Cat Stevens, ein representant for det multinasjonale, overskridande, med sin greske far og svenske mor, sin bustad i England og sin overgang frå popsongar til spirituelt orientert tekstforfattar, der fleire album har titlar som viser til buddhismen, og hans endelege konvertering til islam etter å ha fått Koranen av broren etter ei reise. Ikkje langt frå Speakers Corner, ved nokre basseng og fontenar, kan ein sjå den imponerande bronseskulpturen «Still Water», eit ti meter høgt hestehovud laga av den britiske skulptøren Nic Fiddian-Green. «Fiskene sover i Royal Albert Hall.» 

Dette er nærast klassisk surrealistisk poesi, og den skapar eit spenn og ei elektrisk ladning mellom elementa som er spesiell. Og mannen med katteaugo song i Royal Albert Hall i 2009, og han vart innlemma i Rock and Roll Hall of Fame i 2014. Framleis med, altså. Den underlege tittelen «Mona Bone Jakon» var Stevens kjælenamn på sin eigen penis. Albumet med denne titttelen skildrar mellom anna saknet etter eks-kjærasten Patti D'Arbanville. Me kan sjå djupt inne i elska augo, og der står katten med støvlane. Me kan sjå menneska kring oss som spor etter ein nærast uendeleg evolusjon, der dei byrja som fisk! Eit dikt kan vera fantasifullt og skape merkverdige bilete, men livet det prøver å fanga, er endå meir rikt og fantastisk, forbløffande, forunderleg!

For juryen,
Helge Torvund 

DIKT I DAGBLADET Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)