Beatkunstens velgjører

Han rømte fra bot og fengselsstraff i San Francisco, og kom til Norge etter 32 år i USA for å finne bolig i Dyreparken i fødebyen Kristiansand. Til seg og sine tre aper, fem bjørner og fire hunder.

- Vi kommer til å trives i Dyreparken. Jeg forlater aldri mine dyr, sa legen, forskeren og kunstsamleren Reidar Wennesland i et intervju jeg hadde med ham i 1979.

I dag blir Reidar Wennesland hedret i Kristiansand gjennom lanseringen av kunsthistoriker, forfatter og journalist Gerd Hennums bok «På sporet av beat-bohemene» (Aschehoug). Kristiansand Katedralskole er stedet, en av to skoler i hjembyen som Wennesland forærte sin eksklusive kunstsamling.

  • Gerd Hennum har skrevet boka som en reiseskildring i beatkunstnernes spor i og rundt San Francisco med Wenneslands kunstsamling som utgangspunkt. Hun portretterer også Wennesland, en ener innen medisinsk forskning, en sjelden kunstskjønner og samler som tidlig så beatbohemenes kvaliteter og som kjøpte og byttet til seg de fattige kunstneres verk. Han levde tett på dem, og de på ham.
  • Én av de mange som bodde i kråkeslottet hans på Portrero Hill, var beat-poeten Allen Ginsberg. Wennesland selv døde i 1985, ensom uten kjæledyra sine. Det ble aldri noe bur for ham og dyra i Kristiansand. Dyra ble avlivet i Canada, dit han selv hadde smuglet dem til brorens gard. For å unngå fengsel og bøter i San Francisco.
  • Det var en hedersmann som inviterte oss ut. Hans utrolige livshistorie finnes i Gerd Hennums bok.

Jeg traff denne fascinerende mannen første gang i San Francisco i 1977 sammen med kollega Celine Wormdal. Hun hadde intervjuet ham i hjemmet hans, der dyra bestemte dagsordenen. Rot, kaos, dyras lukter. Daglig slang apene Meissner-porselen vegg imellom når måltidene var fortært. Utallige ganger hadde apene rømt og skapt kaos i San Franciscos gater, der de bet naboer og andre.

- De mente det ikke vondt, de bare nibbla (nibble - småtygge), sa Wennesland selv, men rett som det var måtte forsikringsselskapet hans ut med noen kroner.

Derfor var bilen han hentet oss med en aften til middag i San Francisco, apesikret. Ingen vinduer eller dører kunne åpnes innenfra. Dertil hadde apene vært for mange ganger på frifot.

Til gjengjeld sto apelukten stram rundt verten bak rattet. Både bilen og vertens antrekk hadde sett bedre dager, en kontrast til den fasjonable restauranten han brakte oss til. Der hovmesteren ventet oss i givakt.