Beatles på Briskeby

Vi har vel gått og ventet på den store generasjonsromanen fra 60- og 70-åra.

Romanen som skulle knytte unge norske enkeltskjebner sammen med store, dramatiske verdensbegivenheter, romanen som skulle tegne kartet over dessert-generasjonens motsetningsfylte indre landskap, preget både av sosialdemokratisk konvensjon og intellektuelle oppbrudd, og vise hvordan dette landskapet passer inn i epokens ytre formasjoner dominert av politisk polarisering, økonomisk overoptimisme, antiautoritære strømninger og nye samfunnsmessige og sosiale spenninger og delelinjer.

En slik roman har det vært stort behov for etter alt det rare som er sagt og skrevet om 60-åra og 70-åra, for bare romankkunsten på sitt beste kan vise oss et samfunnsbilde i helfigur i en totalfortolkning som både går i bredden og i dybden.

Godt rustet

Lars Saabye Christensen skulle være godt rustet for nettopp denne oppgaven. han er av riktig årgang, han &3171;har vært der» både geografisk og mentalt, en av våre få forfattere med uforfalsket Oslo-bakgrunn som har gått gradene fra blomsterbarn via undergrunnspoet til «seriøs» forfatterstatus. Han kjenner stiene og han kan språket.

Har han så lykkes? Ja, langt på vei, men ikke helt. Og det er interessant, for det som anerkjennes som Lars Saabyes bumerke og styrke som forfatter, hans humor, hans oppfinnsomme replikk, hans melankolske, nærmest depressive sjarm, blir kanskje etter hvert for svake bærebjelker i et ellers imponerende og meget underholdende romanverk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gode

Men la oss ta det gode først, og det er det mye av: Vi starter med fire 14-åringer i klasse 7B på Uranienborg skole i 1965, Gunnar, Ola, Sebastian og jeg-fortelleren Kim. Eller John, Paul, George og Ringo, som de helst vil kalle seg, febrilsk opptatt med å la panneluggen gro, ikke helt så febrilsk opptatt av å gjøre det lærere og foreldre venter av dem på skolen.

Så følger vi disse fire gjennom somre, vår og vintre, gjennom realskole og gymnas, klasseturer og fotballkamper, festfyll og bakrus (det starter pent med lagerøl og armbøyinger), forelskelser og skuffelser, politisk oppvåkning og unnasluntring, sentralstimulerte sjeleksperimenter, oppbrudd og familieproblemer. Til det hele ender i september 72 med EF-nei og fire gamle venner som er havnet i nokså ulike livssituasjoner, representanter for hvert sitt alternativ, en familiefar, en ml'er, en Jesus-frik og med jeg-fortelleren av denne sagaen, som den mest utsatte, den som karakteristisk har tatt motsetningene dypest inn over seg og forespeilet den gyldne epokes sammenbrudd ved selv å bryte sammen i en dyp depresjon.

Sjarmerende

Alt har forfatteren villet ta med seg i denne 540 siders romanen, og svært mye er kommet med. Og før jeg sier at for mye er kommet med, la meg understreke hvor velskrevet, morsomt og sjarmerende det hele er.

Lars Saabye Christensen er fremdeles en av de meget få forfattere som akn få undertegnede til å bryte ut i hjelpeløse latteranfall til stor sjenanse for omgivelsene. Særlig er hans sans for Den Forferdelige Situasjon helt uimotståelig. Som da jeg-fortelleren, vanvittig av hasj og kjærlighetssorg, lar seg plukke opp av politiet i fontenen på Gyldenløves Plass, oppgir sin elskedes adresse på Bygdø og blir dumet der på millionærtrappa, halvnaken og søkk våt, foran beina på en ikke helt blid farsperson.

Og musikken: Den gir grunntonen i hele romanen. Den blir guttens innfallsport til alle de nye tankene. Hver Beatles-LP markerer en utviklingsfase, akkurat som hvert kapittel i boka låner tittelen fra en Beatles-låt.

Litt snilt

Blir det så litt snilt alt sammen? Nå foregår jo dette på Oslo Vestkant, og sosialt innstilte lesere vil kanskje mere seg at det lukter steik og karbonader i oppgangene og ikke sild og kål. Men jammen skjer det brutale ting også, som da Frognergjengen slår til mot hovedpersonen og brekker fingrene hans, eller enda verre: skamferer en homofil kamerat med kniv. Hovedpersonens kjærlighetssorger og eksistensielle forvirring er dyptfølt nok, og opprørstrangen mot en nasjonal politikk som synes utålelig korrupt nettopp i Vietnam-tida, og mot hundegutter og silkeramp i skolemiljøet på Vesheim, er like ekte som om den var kommet fra Møllergata eller Ila.

Formen svikter

Men det er her jeg tror Saabye Christensens form svikter ham. For på et punkt begynner den lett ironiske tonen å stenge for en utdypelse av innholdet, slik at en kan komme i skade for å bli sittende og lete etter neste gøyale replikk, neste verbale blinksudd, mens forfatteren i virkeligheten vil formidle noe som slett ikke er så gøyalt. Vi skjønner det jo, for det står der, men likevel blir det for lett å slippe å hefte seg ved det. Oppmerksomheten blir på overflaten. Om en da ikke skal se dette som et bevisst grep fra forfatterens side, en demonstrasjon av hvordan den evig fleipende tonen lukker hovedpersonene inne i seg selv og hindrer en dypere forståelse for det som skjer, med det uunngåelige sammenbrudd som følge.

Helheten lider

Et annet problem i en slik bok er selvfølgelig at helheten lider under vekten av alle de enkete delene. Samtidig som Saabye Christensens skrivekunst gjør lesingen til en fryd og en glede, går enkelte interessante aspekter ved hans utviklingshistorie tapt i rikdommen av detaljer, situasjoner og mer eller mindre ubetydelige bipersoner.

Et slikt aspekt er hovedpersonens familiebakgrunn. Dette er gutter fra småborgerskapet. En føler at deres intense utilfredshet, deres søken, deres desperate leting etter løsninger og alternativer bunner i småborgerfamiliens engsrtelige innestengthet. 60-åras opprør kom ikke bare fra bydeler øst for Akersgata. Det var like mye småborgerbarn som kastet tvangstrøyene.

Med litt bedre litterær økonomisk styring kunne Saabye Christensens roman ha blitt opprørsromanen fra Frogner. Som det er, står hans hovedlinjer i fare for å fortape seg i det episodiske. Perspektivene drukner i latterhikst. Hans roman er blitt mer et potpurri enn en symfoni.

Varm

Men la meg ikke anklage ham for det han ikke har gjort, og la meg ikke ta fra ham at hans roman er velskrevet, varm, sjarmerende og tidvis gripende, og at den omfatter en masse engasjerende stoff. Som generasjonsroman holder den kanskje ikke helt. Som heimstaddiktning er den storartet.

De fleste forfattere har en gang i blant lyst til å gi alt de har. Tømme hele sekken og la det stå til. Det har Lars Saabye Christensen gjort med denne romanen, og det har han all ære av.