Beck vs. Beck

Det beste er klistremerkene i coveret.

CD: De siste åra har Becks utgivelser dannet et mønster der annenhver plate har vært rolig («Mutations», 1998), «Sea Change», 2002), og annenhver har vært rytmeorientert («Midnite Vultures», 1999), «Guero», 2005). På «The Information» brytes dette mønsteret. Beck har tatt med seg produsenten fra de to førstnevnte, Nigel Godrich, og lagd ei plate som både har Godrichs klangrike lyd og beats, som har både Becks ballader og hvitmannsrap. «Strange Apparitions» , en av de bedre låtene fra «The Information», er først drøye to minutter med kubjellebeats og pubrockpiano, før tempoet halveres og låta fortsetter i halvannet minutt med kassegitarkomp. Andre låter har vers basert på ålreite bassriff kombinert med refrenger med piano og strykere.

Kjente fakter

Denne foreningen av to av Becks uttrykk fortsetter utviklingen fra den vellykte «Guero», som riktignok var Dust Brothers-produsert og rytmeorientert, men der Beck brukte den saktmodige stemmen han la seg til på «Sea Change». Problemet med «The Information» er dels selve produksjonen, dels å høre Beck synge « think I\'m in love, but it makes me kind of nervous to say it », som kanskje kunne fungert på ei balladeplate, men bare høres platt ut over beats. I alle fall over Godrich sine. Du får fortsatt Becks signaturakkordskifter, men det er blitt lengre mellom de originale metaforene og en halvmaraton mellom hver hook .

Oppbruddstid

Beck (f. 1970) er nå, uten sammenlikning for øvrig, i en alder der Bob Dylan begynte å gi ut kristenrock, Neil Young ga ut «Re-ac-tor» og Prince slutta å gi ut plater under sitt eget navn. «The Information» er ikke et slikt oppbrudd. Den åpner med ordene « one, two, you know what to do », og det er ingen tvil om at Beck vet.Kanskje litt for godt.