Beckmørkt

Til og med Jack White var blek av skuffelse.

Det er egentlig en skjebnens ironi at Beck skulle headline Hove akkurat i år, like etter at Quart gikk dukken. Dette er tross alt mannen som skrev konserthistorie da han stod på scenen i Bendiksbukta like etter utgivelsen av «Odelay» i 1996, og som fikk Quart-publikummet til å gladdanse på scenen i 2001.

Men om herr Hansen tidligere var et symbol på Toffens uovertrufne teft, er han i 2008 mer et uttrykk for nødvendigheten av et tilsynelatende trygt navn i et høyst utrygt festivalmarked.

Til pass for arrangørene, kanskje, at det likevel var veldig god plass foran Hovefestivalens største scene da Beck spilte.

Burde slåss

Det merkelige er at Beck ser ut til å komme til Hove med en oppfatning at han ikke har noe å bevise, til tross for to relativt mislykkede album på rappen i «Guero» og «The Information». Dette er en mann som strengt tatt burde slåss for karrieren sin nå.

Sånn framstår han imidlertid ikke. Beck åpner med en slafsete versjon av «Devil’s Haircut», glemmer teksten på «Loser» og leverer en ødelagt variant av «Lost Cause». Hvis han synes det er kjedelig å spille hits fra tida da «sjangeroverskridende» ble brukt som honnørord i annenhver anmeldelse, bør han også la være.

Beck sliter med en muskelsykdom, som han er tydelig preget av, og som gjør det vanskelig å vurdere entusiasmen i framføringen. Men det finnes tross alt andre stillestående artister, som likevel klarer å formidle en slags smittende form for glede eller selvtillit.

En gang i tida var han vårt store hvite håp. Nå gjør det bare litt vondt å se på mannen, som gjennom mesteparten av konserten har et ansiktsuttrykk som en bekymret cocker spaniel.

KARRIERE-NEDTUR: Beck var uforståelig daff på Hove. Foto: EIRIK HELLAND URKE
KARRIERE-NEDTUR: Beck var uforståelig daff på Hove. Foto: EIRIK HELLAND URKE Vis mer

Må strammes opp

Det er talende for Becks svake vurderingsevne at han ikke spiller den mest interessante låta han har sluppet på evigheter - den skamløse symfrockflørten «Chemtrails». Derimot framfører han andre låter fra det kommende albumet «Modern Guilt» som for så vidt låter halvinteressante, men som ikke klarer å redde stumpene av denne konserten. 

Etter snaut 70 minutter spiller han «E-Pro», og går av scenen uten å komme ut igjen for ekstranummer. Skal Beck tilbake til Norge, bør det være med klar beskjed om å stramme seg opp.

Han har en tidvis strålende katalog bak seg, men den er ikke så solid at den uten videre tåler bomskudd som dette.

Beckmørkt
SÅ KONSERTEN FRA SIDEN: Men heller ikke Jack White kan ha fått noe ut av dette. Her står Raconteurs- og White Stripes-frontfiguren sammen med en gjeng som også inkluderer barna til Beck.