Bedøvende dårlig

Pokémoner tar en Bruce Willis og redder verden.

«Pokémon 2» er et slags barneinnlegg i klimadebatten, omtrent like formålsløst som et gjennomsnitts toppmøte.

Noe mer fantasifullt, riktignok, og atskillig mer eksplosivt. Pokémon-treneren Ash må i «Den enes kraft» redde verden fra kjeltringen Lawrence. Han vil stjele tre Pokémon-fugler, som sammen holder naturen i balanse ved å herske over lyn, is og ild.

Ikke at fortellingen er hovedsaken. De små monstrene stammer som kjent fra et interaktivt dataspill, hvor det gjelder å få ting til å skje, og filmen er ikke annet enn en galopperende rekke av animerte action-innslag - luftkamper, sjøslag og ymse eksplosjoner. Da lider persontegningen og fortellerkunsten. Det er ikke en gang alltid lynklart hvorfor ting skjer som de skjer. Alt hviler på koblingen av effekter og dårlig popmusikk.

Det enerverende knøttet Pikachu er beæret med en egen film før hovedhistorien. Opplevelsen pågår dermed i rundt 100 lange minutter, hvorpå foreldre vil være bedøvet.

<B>ENERVERENDE:</B>Knøttet Pikachu, uutholdelig til stede i den andre Pokèmonfilmen.