Umberto Eco  på talerstolen under et politisk møte i februar 2011 der Italias statsminister Silvio Berlusconi blir oppfordret til å trekke seg.  FOTO: EPA/MATTEO BAZZI  ANSA
Umberto Eco på talerstolen under et politisk møte i februar 2011 der Italias statsminister Silvio Berlusconi blir oppfordret til å trekke seg. FOTO: EPA/MATTEO BAZZI ANSAVis mer

Bedrageriets anatomi

Et overflødighetshorn fra Italias intellektuelle opplysningsvulkan.

ANMELDELSE: Kaptein Simonini er mester i å produsere falske dokumenter. Han kan levere testamenter og kontrakter fra alle tidsepoker, imitere alle slags håndskrifter; han disponerer papirtyper og blekk, han sitter på informasjoner. Simonini ser i denne boka tilbake på et uryddig kaos som er like splittet som hans egen personlighet.

Han har vært med på opprør i Torino, Italias samling med Garibaldi, Napoleon IIIs fall, Pariserkommunens korte liv og en mengde andre mer eller mindre obskure begivenheter.

Han er mannen som kan brukes, og han lar seg bruke — helst av alt mot penger, men til tider også under tvang og trusler. Ikke har han familie, ikke har han sosiale ambisjoner, men han elsker god mat. Gjennom de over 500 sidene i Umberto Ecos nye roman, får vi, nærmest som en bonus, en rikholdig rundtur i det gastronomiske attenhundretallet. Mye god mat, mye rar mat.

Frimurere og jesuitter
Simonini er i følge forfatteren den eneste fiktive personen i romanen, og han er skapt som et brennpunkt for å belyse noen særs mørke sider av vår nære historie. Eco har gjort ham til sønn av en revolusjonær frimurer og sønnesønn av en ihuga katolikk. Dermed er han vokst opp med de to hovedmotsetningene i konspirasjonistikken:

Fra den ene siden er det den katolske kirka og jesuittene, dominikanerne og Vatikanets hemmelige agenter som har skylda for alt som vondt er, fra den motsatte vinkelen er det jøder og frimurere, fritenkere og jakobinere, carbonari og revolusjonære som rotter seg sammen for å rive ned alt som er hellig og verdig.

Begge sider bygger opp konspirasjoner med elementer som er gjensidig utbyttbare. Simonini formulerer falske traktater om hemmelige selskaper som har hemmelige planer, og sentralt i hans konstruksjon står et møte mellom ledende rabbinere på den jødiske gravlunden i Praha. Deres planer er et oppkok av mange forskjellige konspirasjoner, og de videreføres fram mot det mest kjente av alle slike verk: «Sions vises protokoller» — et verk som har interessert Umberto Eco i lang tid.

Romanen «Gravlunden i Praha» kan sies å være en opprinnelsesfortelling for Protokollene - dette uhellsvangre skriftet.

Bedrageriets anatomi

På veien fram mot sine konspirasjoner støter Simonini på et raritetskabinett av skikkelser: den idealistiske forfatteren Ippolito Nievo, den gale Babette fra Interlaken, pater Bergamaschi, jødehateren Sue, psykoanalysens grunnlegger Froïd osv. Hemmelige politifolk klatrer opp og ned under kumlokk, brysomme snushaner ender som kadavere i en stadig voksende stabel i kloakken, store pengesummer skifter hender og en flodbølge av skitten propaganda spys ut fra alle kanter.

Fråtser i jødehat
Eco nærmest fråtser i jødehat, og selv om han har møtt en del kritikk for å ha fremført slike syke tanker, viser boka nettopp hvor sprø og arbitrære, men samtidig politisk giftige, slike konspirasjoner har vært og er.

Eco er opplysningsfilosof, og vi har godt av å forstå dette hatets anatomi.

Boka er gjennomillustrert med merkverdigheter fra Ecos egen samling av trivialtrykksaker fra 1800-tallet. Her får vi avisforsider med jøde-karikaturer, vi får framstillinger av frimurerritualer og psykologiske mirakler, vi får idealiserte bilder av Garibaldi og den ydmykende scenen der Dreyfuss blir degradert og sverdet hans brukket.

Illustrasjonene underbygger bokas ustabile stemning, og deres nattlige, mørke revy av ansikter matcher Ecos nesten perverst dype menneskekunnskap.  

Ingen sentrallyrikk
Eco er en slags gjest i skjønnlitteraturen. Hans litterære ambisjon er langt fra sentrallyrisk, han skriver fiksjon for å leke, for å pønske ut plott og for å få anvendt all sin kunnskap på en annen måte enn han kan i essays og akademiske traktater. Det er røverromaner han bruker som modeller for fortellingene sine: Greven av Montecristo og andre svulmende 1800-tallsverk, Ian Flemings James Bond-bøker, Emilio Salgaris serier om Sandokan og piratene i Malaysia. Eco kjenner disse mekanismene ut og inn.

Men all den behendige teknikken gir ingen ekte innlevelse. Hovedpersonene blir sjelden mer enn typer, silhuetter, sjablonger. De blir omringet og drukner nesten i de store klasene av ord som de hele tiden har rundt seg. De til tider enorme og eksotiske interessefeltene personene er engasjert i, skygger over sjelskvaler, eksistensielle kriser og selvopptatt undring over egen navle — altså den typen stoff man vanligvis finner i romaner. Den italienske professorens skjønnlitteratur er av en annen sort.

Eco er god i å streke opp plott, men han er samtidig litt for rask til å underminere plottene med temmelig store doser med allslags opplysninger. Det er teknisk umulig for en leser å holde styr på alle trådene som danner handlingsveven — men hvorfor skulle man da også streve med det?

Det er nok for leseren å velge å stole på forfatteren og regne med at Eco selv har rede på alle trådene.

Selv for den mest oppvakte leser vil trådene etterhvert uansett bli utvisket i veven, og spørsmålet blir da om det er noe å tenke over her, noe som kan sette deg på et spor. Du blir ikke venner med personene, så du må ha annet utbytte av dem. Og det får du.

Alle tegn kan ha mening
Eco er en samler, noe som særlig kommer fram i romanene, men også er tydelig i hans innfallsvinkel til sitt fag semiotikken, læren om tegn og deres mening. Alle tegn kan gis mening, og spillet rundt disse meningene er kilden til vårt intellektuelle liv. På den måten er bøkene hans rikholdige og optimistiske troserklæringer til menneskets intellekt, det er bøker som gjør leseren glad over å makte å lese. Bøker som overflødiggjør det overfladiske.    

En ny roman fra denne Italias intellektuelle vulkan er ikke bare en begivenhet i hjemlandet, det er en verdensbegivenhet.

Etter hans romandebut i 1980, bestselgeren «Rosens navn», har han smått om senn utgitt tilsammen seks romaner. «Foucaults pendel» kom på norsk i 1989, «Øya fra dagen før» i 1995, «Baudolino» i 2002, «Dronning Loanas mystiske flamme» i 2005, og nå altså «Gravlunden i Praha».

Romanene behandler ulike historiske epoker: middelalderen, barokken, 1800-tallet og mellomkrigstiden. Vi møter folk som går seg vill i labyrinter av tegn og språklige uttrykk, i skjæringspunktet mellom det lærde og det dialektale, mellom populærkultur og det akademiske. Løgn, bedrag og misforståelser er sentrale temaer hos Eco, og de falske tegnenes opprinnelse og virkningshistorie er den egentlige drivkraften i tekstene. Hovedpersonene i plottet blir ofte bøkenes bipersoner.

 
Å si nesten samme ting
Interessen for tolkninger og tolkningenes grenser har også ført Eco inn i oversettelsesstudier der han har et rikt materiale å hente eksempler fra: korrespondansen med oversettere av hans verk til mange språk. Hans essay «Dire quasi la stessa cosa» (Å si nesten samme ting), er en god innføring i oversettelsesfagets labyrinter.

Samtidig med at han er aktiv akademiker deltar han i den politiske debatten, skriver ukentlige kommentarspalter, «La bustina di Minerva» (Minervas konvolutt) i magasinet «L'Espresso», og er hovedredaktør for et multimedialt historieverk fra det nyskapende forlaget EncycloMedia. Hittil er det kommet tre tjukke bind om Middelalderen: «Barbarer, kristne og muslimer», «Korstog, riddere og byer» og «Borger, kremmere og diktere». Det er foreløpig planlagt ytterligere 24 bind i serien.

Illustrasjon fra boka.
Illustrasjon fra boka. Vis mer

Et verk av slike dimensjoner er nesten ufattelig for oss alminnelig dødelige. Det meste med Eco er nokså ufattelig. Heldigvis jobber han for det bedre, og ikke for det verre.

Denne omtalen av Ecos nye roman er basert på originalutgaven «Il cimitero di Praga», og ikke den norske oversettelsen.